Nyheter og historier fra felt

Lesvos 5.12

Oh my name it is nothing`
My age it means less
The country I come from
Is called the Midwest
I`s taught and brought up there
The laws to abide
And that the land that I live in
Has God on its side.
( Bob Dylan)

Skrevet av: Trond Rasmussen

«Jeg tror vår grunnlov best på jord», sa vår kjære Wergeland, «men best jeg tror ei hvert ett ord». Jeg forestiller meg at han var ekte glad i sitt land, stolt av dets grunnlov. Likevel var det noe i den som var så feil og samtidig så prinsipielt viktig at han som en stemme i ørkenen måtte la sin røst høre.

Jeg elsker mitt land. Jeg er takknemlig for å høre til i Europa. I hele mitt liv har jeg hørt at våre politiske ledere på besøk i andre land blir pålagt å ta opp spørsmål om menneskerettigheter og manglende demokrati i andre verdensdeler. Jeg husker sjokket i 2001 over at en norsk båt (Tampa) som hadde plukket opp skipbrudne flyktninger ikke fikk legge til land i Australia. Noe slikt ville aldri kunne skje i mitt elskede Europa. Vi har verdier, vi vet hva menneskeverd og menneskerettigheter betyr. Vi har som oppgave å lære resten av verden opp i våre demokratiske verdier. . . . ?

Ja, jeg lærte og jeg trodde på det; best på jord.

Jeg dro til Lesvos ikke bare for å hjelpe, men også fordi jeg ville se, oppleve – jeg vil vite, kjenne, erkjenne. På vei tilbake fra mitt snekkerarbeid på «One Happy family», aktivitetssenteret drevet av flyktninger og frivillige i samarbeid, kjører jeg forbi «Moria Camp». Det er altså den leieren hvor flyktninger som var så uheldige å havne på øya Lesvos blir internert. Det var før et fengsel med plass til ca. 1500 fanger. Nå er det ca. 6-7000 flyktninger der. Flyktningene kan fritt gå ut av leiren. Det er øya Lesvos som er fengselet deres. Men jeg får ikke lov å gå inn. Bare de som «ser ut som» flyktninger kan snike seg inn. Omar gjorde det og ble sjokkert. Men leiren er nå så ekstremt overfylt at den har spredt seg til utenfor gjerdet og der kan man fritt rusle omkring. En hel landsby av telt i alle fasonger, små «festivaltelt» som ikke holder regnet ute er inkludert i det. Godt nok for disse som ikke bør tro at de regnes som helt ut mennesker?

Jeg ruslet oppover, så meg omkring. Litt oppe i lia traff jeg to fra Elfenbenskysten som fyrte bål under noe ubestemmelig som de brukte som gryte over bålet. De smilte og fortalte at de hadde ris som de kokte. I dette teltet hadde de bodd nå i 9 måneder. Hvilket liv. Hvilken fremtid? Jeg går videre. Telt på telt. Familier, barn. Mennesker med håp og lengsler. Barn som mister ett, som mister to års skolegang. Barn som mister år av sitt liv. Fortvilte foreldre, hjelpeløse, prisgitt. De venter i måneder, i ett år, i to for å få sin sak behandlet. Lever under umenneskelige forhold i regn og kulde. Jeg ser en som såper inn den ene hånden. Så holder han vannflasken sin over og skyller – med en merkelig liten stråle. Det går opp for meg; han har laget et lite hull i flasken – for å spare på vannet. De får en liter. Mitt Europa!

Jeg kan forstå det i fattige Libanon med sine millioner av flyktninger. Jeg forstår det i Kenya, i Bangladesh. Ressursen er knappe, hva kan de gjøre? Men dette er Europa! Mitt elskede Europa. Jeg får kjærlighetssorg.

Rudolf Steiner skriver om at når jeg sårer eller skader en annen, så setter det sitt preg på den andre. Den personen er for alltid i noen grad preget av hva jeg gjorde av skade på vedkommende. Men, sier han; jeg blir også selv sjelelig preget av den skadelige handlingen jeg gjør mot dette andre mennesket. Jeg er blitt til den personen som kan gjøre noe slikt mot en annen. På ulikt vis vil det så ligge som en impuls til å rette opp igjen – begge skader.

Min identitet er knyttet til Europa. Men Europa og jeg med det, er blitt til noe annet enn det var, enn det jeg trodde på. Vi er blitt til de som betaler Tyrkia for å holde flyktningene unna, slik Australia den gang gjorde. Vi er blitt som dem. Vi er blitt til de som betaler Tyrkia for å slå, skyte på og fylle vann i flyktningebåtene. Vi er blitt til det folket som synes det er greit å behandle våre medmennesker slik som vi gjør her i Moria Camp. Mange av oss frivillige på Lesvos snakket om at vi ville kompensere for våre regjeringer umenneskelighet ved å være der for flyktningene for det kan se ut til at landene i Europa nå konkurrerer om å ha den verste flyktningpolitikken.

Og Norge er ikke bedre. Her snakke en minister i justisdepartementet om å «utfordre» menneskerettighetene. Dette er nå våre nye verdier. Dette er hva vi nå mener med menneskeverd, eller snarere hvor vår grense for menneskeverd går. Det kjennes tungt og mørkt. Hvordan skal vi kunne gjøre bot for dette? Hvordan kan vi rette opp?

Det nytter lite å henvende seg til politikere som mer og mer konkurrerer om å utvikle brunskimmer i sine sjeler og i sin politikk. Vi må som individer ta ansvar, slik noen gjør. Og vi må velge politikere som kan føre de stolte Europeiske tradisjoner videre. Eller så er vi bare blitt til slik som dette. Hvem står da igjen til å hjelpe menneskeheten videre i sin utvikling?

Jeg åpner min sjel og sanser inn, – kjenner på energien fra menneskehavet. Jeg overveldes av en bølge av denne altomfattende menneskelige fornedrelse. Det er som jeg tar inn og føler alt som er her av sorg, fortvilelse, håpløshet. Den skammen som påføres disse våre medmennesker. Den skammen vi påfører oss selv ved vår handling. Jeg overveldes av en trang til å bare kaste meg ned i gresset og gråte, hulke, hyle inn i moder jord – fortvilelsen som nå er blitt min. Gi etter for følelsene?

Men – så har man jo denne evnen – til å «ta seg inn», stoppe gråten. Og hvilken rett har jeg til å gråte – på andres vegne? Jeg går videre. Er det mulig å formidle dette til noen? Kjenner jeg en kallelse til å formidle? Skal jeg ta noen bilder for å vise? Men så kjenner jeg: Hvilken rett har jeg til å invadere med å ta bilder? Det er jo tatt bilder og filmer nok av dette inferno av fornedrelse. Det er bare å sjekke på Google, Youtube. Massevis av dokumentasjon. De som vil vite, de vet. Hvis vi ikke vet hva Europa gjør med asylsøkere og immigranter, er det fordi vi ikke ønsker å vite. Vil ikke ha vårt fredelige liv ødelagt. Regn, kulde, gråtende barn, fortvilte voksne i en overfylt leir.

Så tar jeg meg altså inn, går nedover til bilen, setter meg inn, lener meg mot rattet, overveldes igjen….. Men tar meg inn igjen og starter bilen, kjører, glir inn i min vanlige, godt beskyttede bevissthet, girer, vrir på rattet, følger med på veien, kjenner jeg er sulten, skal jeg spise snart mon tro?

Angår dette meg? Hvem er min neste? Hvem gjør jeg til et menneske for meg?

Post a comment