Denne uken er det ett år siden tvillingjentene Lamar og Lorin landet i Norge sammen med storesøstrene Marya og Maya etter å ha vært fraskilt fra sin syriske mamma, Abeer, i 21 måneder. Dråpen i Havet har tidligere skrevet om Abeer og hennes historie. Men den lange og dramatiske kampen for å kunne gjenforenes med barna, og hva som egentlig skjedde kan du lese mer om her.
3. november 2017
Hun er ikke til å snakke til. Vi sitter der i bilen på vei til flyplassen. Hun virker nesten apatisk. Endelig er dagen kommet. Det har gått ett år og ni måneder siden sist hun holdt de i armene sine. De yngste, tvillingene var bare seks år da hun måtte forlate de i Istanbul. Hvordan er de nå? Hvordan vil det kjennes å holde dem inntil seg? Hvordan var lukten av deres hud?
Av: Trude Jacobsen
Første del av Abeers flukt, med sine fire døtre var nok ikke så ulik de fleste andre som flyktet fra Syria etter at krigen brøt ut. Som så mange andre kom hun seg til Tyrkia, og oppdaget raskt at det ikke fantes noen fremtid der for henne eller barna. I februar 2016 tok hun det svært vanskelige valget og forlot de fire jentene hos deres bestemor i Istanbul, mens hun selv betalte smuglere store summer for å komme med i en overfylt gummibåt over til Lesvos. Det var en kald og hard vinter på de greske øyene og havet hadde allerede krevd mange menneskeliv. Hun kom seg til Lesvos. I Moria-leiren ble hun værende noen dager lenger enn hun trengte, fordi medisinske organisasjoner trengte hennes engelskkunnskaper til oversettelser for andre. Disse dagene skulle vise seg å bli helt katastrofale for Abeer, som nå ble forsinket i sin reise videre.
Stengte grenser
I slutten av februar 2016 stenger grensene mot F.Y.R. of Macedonia. Europa har tydelig demonstrert at de ønsker en slutt på strømmen av flyktninger gjennom kontinentet. På den greske siden av piggtrådgjerdet står Abeer, og hun skjønner umiddelbart konsekvensene av dette. Hun skjønner at gjenforeningen med jentene kan være mye lenger unna enn det hun hadde regnet med da de tok farvel i Istanbul bare et par uker tidligere.
I Idomeni, der det raskt fyltes opp med tusenvis av mennesker på flukt, treffer Abeer nordmannen Thor. Pensjonisten fra Hvaler var på frivillig oppdrag for Dråpen i Havet for tredje gang på under seks måneder. Thor var en av de frivillige som var med i den aller første gruppen som ble sendt av Dråpen i Havet til Lesvos. Vennskap blir etablert og etter å ha kontaktet meg i Oslo, kommer vi frem til at ventetiden i Hellas kan brukes til noe meningsfylt. Dråpen i Havet trenger dyktige frivillige flere steder i Hellas på denne tiden og Abeer sendes til Chios for å bistå Dråpen-teamet der. Der blir hun i 5 måneder og jobber side om side med andre Dråper fra mange land. Nettverk og vennskap bygges, og et av vennskapsbåndene som knyttes er med Sofie, jurist fra Trøndelag, bosatt i Oslo.
Jeg glemmer aldri 19. august 2016. Jeg befinner meg i Berlin og er i ferd med å gå på scenen for å holde et foredrag. Rett før jeg skal på, tikker det inn en sms fra Abeer, som da hadde blitt en nær venn, til tross for at vi enda ikke hadde møtt hverandre. Bildet viser en svært lykkelig kvinne, med stråhatt og norsk flagg – på Gardermoen! Få dager etterpå møtes vi for aller første gang i Oslo. Et sterkt møte fylt av både tårer og latter.
Kampen om gjenforening
Og det er nå den vanskelige kampen virkelig begynner. Jentene har allerede levd alt for lenge i Tyrkia uten sin mamma, uten sin klippe. Først må Abeer få asyl i Norge. Søknaden leveres dagen etter hennes ankomst, og Thor kjører Abeer til asylmottaket i Råde. Ventetiden for å få svar oppleves lang. Før dette er på plass, kan hun ikke begynne prosessen for å få jentene trygt til Norge. Hun får vite at det ofte tar opp til 6 måneder før man kan vente å få svar på søknaden. Midt i desember 2016 ringer jeg og Abeer sammen til UDI for å høre hvordan det ligger an med søknaden. Etter å ha ventet på å komme frem til saksbehandler i 30 minutter kommer vi endelig gjennom. Beskjeden vi fikk var både gledelig og hjerteskjærende på en gang. ”Hvorfor ringer dere hit? Abeer fikk innvilget asyl for to måneder siden”.
Det viser seg at UDI har sendt dokumentasjonen til feil politidistrikt, og Abeer har aldri fått beskjed om at hun har fått innvilget asyl. To måneder! To måneder ekstra adskillelse fra barna! To måneder som kunne vært brukt til å søke familiegjenforening er tapt. Det nytter ikke å dvele ved denne feilen. Nå settes alt fokus inn på familiegjenforening. Dette viser seg å være et krevende felt, og mange bidrar.
Det viser seg at jentene må booke time på den norske ambassaden i Ankara for å søke gjenforening med sin mor. I kalenderen for å booke avtaler finnes det ingen timer. Hele kalenderen på websiden er faktisk fjernet, og beskjeden på siden er bare å vente til det en gang kommer en kalender med ledige timer. Om det skjer om en måned eller ett år er det ingen som vet. Thor og Sofie følger med jevnlig. Det samme gjør jeg. Abeer og jentene kommuniserer hver eneste dag på Skype og savnet er stort.
Det har blitt mars 2017. Plutselig dukker det opp en kalender på ambassadens side, og neste ledige time er om 6 måneder. ET HALVT ÅR til de i det hele tatt kan levere søknad på ambassaden! En evighet for to jenter som har feiret sin 7-årsdag uten mamma. En evighet for en 17-åring som bærer et alt for stort ansvar for tre yngre søstre. En evighet for en 13-åring som bare vil ut å leve livet, med venner, gå på skole. En evighet for en mamma som veksler mellom håp, frustrasjon og frykt.
En åpning
Vi fortsetter å følge med i kalenderen. Det kan jo tenkes at det kommer en avbooking. Og det gjør det! 24. april kommer det en melding fra Thor. Det har dukket opp en time i Ankara 3. mai. Om bare 10 dager. Vil det være mulig for Abeer å få visum for å følge jentene? Hvordan kan vi ellers få jentene dit? Avstanden mellom Istanbul og Ankara er på 450 kilometer. Det er ikke trygt for fire mindreårige, syriske jenter å reise denne strekningen alene. Jentene har jo knapt vært utenfor døren i leiligheten i Istanbul. Det blir en lang dag med planlegging, men samme kveld er det klart. Abeer vil, som syrisk borger bosatt i Norge, ikke få visum til Tyrkia. Thor melder at han kan reise og følge jentene.
En god hjelper ankommer Istanbul
Det er blitt mandag 1. mai og Thor har ankommet Istanbul. Sofie og Abeer har brukt dagene før avreise flittig til å ordne papirer til søknaden og fullmakt til Thor som sier at han kan følge jentene. Håpet vårt er jo at jentene kan få gjenforenes med Abeer raskt etter møtet på ambassaden. Tenk om Thor kan få ta de med? Vi tør ikke håpe for mye. Det er mørkt når han ankommer storbyen og han sender følgende melding til vår felles chat: ”Hei, en liten oppdatering. Turen ned gikk fint og med wifi i bilen fungere Google maps flott. Det er snart mørkt og jeg venter til i morgen med besøk. Jeg gleder meg til å treffe jentene i morgen”.
Fra Istanbul – Ankara
Tirsdag 2. mai. Thor henter jentene klokken åtte i leiligheten og den 5 timers lange kjøreturen mot Ankara starter. Tidlig ettermiddag kommer det melding fra Thor. ”Nå er vi fremme på hotellet og jentene koser seg med litt luksus. Håper det går like fint i morgen”. To timer senere: ”Vi fikk besøk av politiet… Det gikk bra… Etterpå middag. Vi koser oss”.
En uventet vending
Møtet på ambassaden er klokken 10 neste morgen, og nå er de der. På et hotell rett ved siden av. Nå kunne ingenting gå galt. Men der tar vi feil. Ved 22-tiden kvelden den 2. mai ringer Thor meg. Jeg har nesten problemer med å skjønne hva han sier. Han er åpenbart stresset og engstelig. Sivilkledd tyrkisk politi hadde kommet i store svarte biler. Noen av de passet på utgangen på hotellet, mens andre stormet inn for å hente jentene.
På hotellet i Ankara kvelden før møtet på ambassaden. Noen timer før tyrkisk politi kom for å ta med jentene.
Livredde som de var ringte jentene Abeer som befalte dem til IKKE å åpne døren. Thor ble vist dokumentasjon på tyrkisk, som han selvfølgelig ikke kunne forstå. Men med hjelp av direktøren på Radisson som tolk, og med bistand fra visekonsulen på den norske ambassaden ble Abeer, som var sikker på at jentene ville bli kidnappet, etter en to timers telefonsamtale overbevist om at det var bedre at jentene ble med politiet frivillig enn at politiet stormet rommet. Forutsetningen for å bli med frivillig var at Thor fikk bli med til stedet hvor de skulle holdes i varetekt. Klokken var 01 på natten den 3. mai da fire vettskremte jenter og Thor forlot hotellet og kjørte gjennom Ankara i en sivil politibil, først til et sykehus for en rask sjekk, og så til en politistasjon hvor Thor etterlot jentene, etter og ha merket stedet og ruten nøyaktig på google maps.
En søvnløs natt ble til dag og avtalen med ambassaden var bare timer unna. Jentene hadde tilbragt natten i en bitteliten celle, der de ikke hadde hatt plass til å legge seg ned for å sove. Thor fikk ikke tillatelse til å hente jentene for å dra til møtet hos ambassaden, da det tyrkiske politiet ikke godkjente fullmakten han hadde med seg fra Abeer. De krevde at fullmakten hadde stempel fra Notarius Publicus. Abeer og jeg kjørte sporenstreks til Sandvika Tinghus og fikk ordnet de nødvendige stemplene. For ikke å miste tid fikk vi Tinghuset til å maile dokumentene direkte til Ankara. Timene sneglet seg avgårde. Så kommer beskjeden fra Tyrkia. De godkjente ikke fullmakten på engelsk. De måtte ha den oversatt til tyrkisk av autorisert oversetter, og deretter påført de nødvendige stemplene. I mellomtiden satt det fire jenter der og ventet, i en liten celle.
Møtet på ambassaden
Thor fikk kontakt med ambassaden og heldigvis forstår de den fortvilte situasjonen. Takket være deres hjelp, ble fullmakten oversatt til tyrkisk og sendt til politiet som godkjente fullmakten og Thor kunne endelig hente ut barna fra varetekten klokken tre. Neste ledige time på ambassaden var om 4 måneder, men de var heldigvis greie og satt opp en ny avtale neste morgen. Den 4. mai kl 09:51 melder Thor: ”Vi er i ambassaden nå. Søknaden er levert og intervjuene skal straks gjøres”, og deretter: ”DNA av jentene er tatt. Behandlingstiden er maks 6 måneder, men så snart Abeer har tatt DNA kan det gå raskt”.
Nettopp ferdige med intervjuet på ambassaden
Venting, venting, venting
Det har gått to og en halv måned siden jentene tok DNA i Ankara. Abeer har fortsatt ikke blitt innkalt til DNA test i Norge, og det begynner å tære hardt på psyken. Endelig får hun en dato å forholde seg til; 18. september. Fire og en halv måned etter at barna tok DNA-test i Ankara får Abeer time til DNA i Norge. Og det sies at gjenforeningssaker som omhandler barn prioroteres!
En måned senere, 18. oktober, setter Thor seg nok en gang på flyet til Tyrkia. Denne gang for å ta med jentene tilbake til den norske ambassaden i Ankara for å få reisedokumenter. Denne gangen møter de ingen problemer i Ankara heldigvis, men de får beskjed om at de også må ha utreisedokumenter fra myndighetene i den byen i Tyrkia der de først ble registrert inn. Dette er i byen Hatay, rett ved den syriske grensen, 655 kilometer unna. Mens Thor kjører mot grensebyen, forsøker jeg å finne ut hvor kontoret de skal møte på ligger. Adressen vi har fått stemmer ikke helt med Google Maps. Jeg har også fått en tyrkisk kontakt, Mehmet, som bistår oss så godt han kan. Han ringer kontoret for å få bekreftet posisjonen til kontoret, og forteller også at kontoret er overfylt og at ting vil ta tid. Heldigvis snakker de fleste i grensebyen arabisk. De syriske barnas søknad om å forlate Tyrkia blir levert den 20. Oktober 2017. Nå er det over ett år og åtte måneder siden de sist så mamma Abeer. På kontoret sier de at de får svar på om de får utreisepapirer om 6 dager. Det er alt for lang tid å vente i denne byen, som er en by preget av at krigsherjede Syria bare er et steinkast unna. Thor og jentene starter kjøreturen tilbake til Istanbul. En tur på 1200 kilometer og som vil ta 11-12 timer!
Thor er tilbake i Norge og jentene venter på beskjed om de kan få reise. Hjemme på Jar i Bærum sitter en mor med tynnslitte nerver. Hun har ventet så lenge, og vet at det nå sannsynligvis bare dreier seg om noen få uker. I samme hus på Jar sitter min egen 6-åring som har blitt kjent med tvillingene til Abeer via Skype. Hun har snart bursdag og sier til Abeer. ”Hvis ikke de er her i Norge til bursdagen min 6. november, må jeg utsette feiringen til de er her”.
Innspurten
26. oktober får jeg vår tyrkiske kontakt Mehmet til å ringe kontoret i Hatay. Jentene må komme tilbake til kontoret, 12 timers kjøretur unna, for å hente utreisepapirene. Thor har i mellomtiden fått influensa og det er usikkert om han kan reise og ta den lange turen med jentene en gang til. Jeg melder meg som back-up dersom det ikke går.
Formen til Thor bedrer seg og det blir avtalt at han reiser. For at alle jentene skal slippe den lange turen til Hatay en gang til, reiser Thor og den eldste av jentene, Maya, sammen med vår lokale hjelper Mehmet. Denne gangen tar de sjansen på å fly til Hatay. Det skal vise seg å være lurt å ha med Mehmet. Takket være ham fikk de utlevert alle jentenes utreisepapirer samme dag. Ellers hadde de måttet vente enda en dag på disse. Den siste dagen i oktober sender Thor følgende melding til gruppen vår: ”Det ble en vellykket tur og på flyplassen i Hatay fikk mehmet nummeret til utreiseregistreringen som de trenger på Ataturk airport. Nå har vi endelig alle papirene… ”
3. november 2017, bare timer før mor og barn endelig skal se hverandre igjen skriver Thor: ”Nå har vi sjekket inn og passert passkontrollen. Nå er det bare flyturen som gjenstår…herlig, herlig følelse.”
Endelig på vei til Norge
For alle oss, venner av Abeer, som hadde møtt opp på Gardermoen for å ta i mot jentene og Thor denne dagen, ble det et øyeblikk vi aldri glemmer. Endelig var familien samlet igjen.
Post a comment