Følg med i Dråpen i Havets adventskalender der vi lar dere bli kjent med historier fra mennesker som befinner seg i og rundt flyktningleirene der vi jobber, og med mennesker vi har møtt i årene vi har jobbet i Hellas. Hver dag presenterer vi en ny historie og lar dere få et innblikk i hvem menneskene på flukt er.
Av: Jamie Janson, i samarbeid med tolk Khesrow Cash Shams. Oversatt til norsk av Anne Herlofson. Foto: Nickie Mariager-Lam.
3. desember: Zafar og Raihana
Zafar og Raihana må være et av de elskeligste parene du ser i Souda Camp. Og omsorgen de viser sine to små barn gir nok dagene deres her en følelse av mening, i motsetning til de fleste enslige unge menn her som kun bærer med seg sin rastløshet, sovende og ventende.
Frivillige fra Dråpen i Havet har nettopp avsluttet en stor distribusjon av ryggsekker for barn fulle av leker, og fem år gamle Selena er lykkelig iført sin nye, lille blå ryggsekk. Mahadi, mindre enn et år gammel, ligger trygt skjermet mot Soudas bitende vind i Raihanas armer, selv om dette medfører konstant smerte for henne.
De forteller at de hadde et godt liv da de vokste opp i Afghanistan på 1980-tallet. De jobbet med storfe og dyrket ris, selv om landet var “fylt av hat”. Blodbadet som den russiske invasjonen bragte med seg passerte stort sett deres gård oppe i fjellene. Problemene startet egentlig da Taliban kom til makten og begynte å forfølge sjiasamfunn som de tilhørte. På grunn av farene var de ofte ute av stand til å forlate huset og forteller at mange av vennene og slektningene ble halshugget. Raihana hadde smerter i bena på grunn av det tunge gårdsarbeidet og brakk armen i løpet av denne tiden, men kunne ikke søke medisinsk hjelp.
Som så ofte i løpet av disse intervjuene, gjør språket og erfaringsgapet mellom oss det vanskelig å visualisere hvordan de taklet ulike utfordringer i disse tidene: hvordan fikk du handlet inn det du trengte? Hvordan sov du om natten? Hvor mange av dine naboer ble hakket til døde før du bestemte deg for å forlate hjembyen?
Omsider, når de var gått tom for penger, flyktet de til Iran. En tre-dagers reise der de endte opp med å vasse over en nesten igjen-frosset elv med vann opp til nakken mens de holdt barna sine over hodet. Menneskesmuglerne bar store stokker for å slå dem som beveget seg for sakte. Det fantes ingen måte for dem å tjene til livets opphold i Iran, så de fortsatte til Tyrkia. På sitt første forsøk på å komme til Chios lyktes de, i en tolvmansbåt fylt til randen med 25 personer.
Raihana led uutholdelige smerter gjennom hele reisen, men noe håp om riktig medisinsk behandling i Europa var nok prematurt. På Souda tilbyr et par medisinske hjelpeorganisasjoner legehjelp. De jobber med bilen som arbeidsplass fra den nærliggende parkeringsplassen, men hun har kun fått noe smertestillende og de iskalde forholdene på natten forverrer tydelig smertene.
Konstellasjonen av EU- og FN-organer med overordnet ansvar for flyktning øygruppen i Hellas lovet å ”legge forholdene til rette for vinteren” i leire som Souda, men foreløpig er det lite som tyder på dette. Kanskje selv fornøydheten i deres rapporter ville være mer dempet dersom de kom og satte seg ned med denne familien en liten stund, i sitt spinkle, uoppvarmede telt. De har ikke vært i stand til å vaske seg ordentlig i de 40 dagene de har vært i leiren på grunn av mangelen på varmt vann. De er redde for at barna vil bli syke hvis de utsettes for mye for kulden. Barna får ikke sove ordentlig på grunn av støyen i leiren om natten. Mange sårbare familier har omsider blitt flyttet til hoteller Chios nå, men denne familien har blitt fortalt gjentatte ganger at det ikke finnes flere ledige rom, eller kanskje mange av de tomme hotellene på øya ikke ønsker flyktningene boende.
Med et plutselig snev av indre kulturelle fordommer merker jeg meg at Raihana, fullt tildekket og iført et blått skaut, har startet å amme Mahadi. Jeg fester blikket på notisblokken. Noen dager tidligere tok jeg en fridag for å besøke Chios som en utenfor sesongen turist. Kjøreturen gjennom en pittoresk, nesten tom øy, bare understreker det grusomt absurde over å stappe de menneskene med mest behov for hjelp i Europa inn i den stygge, forlatte aluminiumsfabrikken Vial og den middelalderpregede grøften som utgjør Souda. Myndighetene på Chios tilbød nylig bruken av et tredje område, men da frivillige møtte opp for å se på det, oppdaget de at det var en stinkende tidligere søppelfylling.
Jeg fantaserer om at EU milliardene som er smuldret bort på denne rufsete flyktningskjærgården, vedlikeholdt av en hær av byråkrater, kunne lett ha betalt for et nytt og fint 4-stjerners hotell for et par tusen flyktninger i en av Chios mange tomme viker. Med penger til overs til å leie oss inn som hvitkledte servitører for ta bestillinger ved bassenget.
Mahadi har sovnet. Som så mange andre foreldre her, forteller Zafar og Raihana at de ikke bryr seg om seg selv, de ønsker bare å komme til et sted hvor barna kan være i sikkerhet og ha en normal oppvekst. Deres eneste øyeblikk av lett uenighet kommer til syne når Zafar sier hans største ønske er at de begge skal bli leger, men Raihana kun ønsker at de kan få gjøre hva det enn er som gjør dem lykkelige.
De føler at det afghanske folk har blitt glemt av Europa, og alle deres erfaringer med Europa så langt har vel kun forsterket dette. La oss håpe at det rikeste kontinent på Jorden kan klare å finne et varmt rom før snøen kommer på Chios.
*Denne teksten er fra desember 2016 da Dråpen i Havet arbeidet på Chios.
Post a comment