Følg med i Dråpen i Havets adventskalender fra Chios, som lar dere bli kjent med 24 flotte historier fra flyktningleiren vi jobber i. Med denne kalenderen ønsker vi å gi dere et innblikk i hvem menneskene på flukt er, og hver dag presenteres en ny historie.
23 desember: Ali Ahmed
Skrevet av Diana Valdecantos, oversatt til norsk av Anne Herlofson. Foto: Nickie Mariager-Lam
Forestill deg at du seiler i midten av Egeerhavet med månen og stjernene som eneste ledetråd når båten din plutselig stopper. Motoren fungerer ikke, vann er i ferd med å oversvømme båten, alle får panikk og skriker, og du kan se land. Hva gjør du? Ali Ahmed hadde ikke tid til å tenke. Han hadde få minutter på å foreta en livsendrende avgjørelse. Skulle han venter på å bli reddet og kanskje bli sent tilbake til Tyrkia, eller kjempe for sitt liv og sin drøm i det kalde og ugjestmilde Middelhavet?
Denne 21 år gamle irakeren betraktet seg selv som en ganske god svømmer og Europa virket så nære, med andre ord anså han at det var verdt et forsøk. Så etter et par minutters nøling og vurdering av begrensede muligheter, hoppet han bare i vannet. Det viste seg vanskeligere enn forventet og det å vurdere avstand på øyemål er ikke alltid det mest pålitelige. Ali Ahmed kjempet i mer enn en time for å overleve mot frosten og de grove bølgene. Adrenalin kan være kraftig energi, og når du ønsker noe så dypt kan du enkelte ganger overraske deg selv. I hans sinn fantes bare ett ord: Europa.
Et par øyeblikk kunne dette vært det som gjorde endskap på denne unge mannens historie. Han måtte stoppe og hvile for å kunne fortsette. De siste dagene av november var så kalde i Hellas. Ikke minst midt på svarte natten i grov sjø. Han kunne bli nedkjølt og hypotermisk når som helst, men han overbeviste seg selv om at han måtte svømme utrettelig og fortsette videre.
Og han klarte det. Han kom til en liten ubebodd øy utmattet, frossen, men glad og takknemlig for å være i live. Han kunne imidlertid ha spart seg innsatsen, ettersom båten han hoppet fra kom på samme øya en stund senere.
Ali Ahmed reiste ikke på en jolle. Han beskriver den båten han kom med mer som en yacht. En tur han startet sammen med 15 andre mennesker som skips smuglere tilbyr dem som har forbindelser eller betale gode penger. Selv om han betalte 2.000 euro for en plass i denne første klasses båten, sviktet motoren og han mistet nesten livet. Det virker som om denne Egeerhavet ruten fra Tyrkia er et lotteri, uansett hvor hardt du prøver å redusere sjansene for å bli en av de tusenvis drepte på vei til Europa. Det er uansett kron og mynt det øyeblikket du går inn i båten og reise over den gigantiske og stille kirkegården.
Ali Ahmed fikk komme opp i båten igjen. Denne gangen var kl 11 om morgenen, han var helt gjennomvåt og uten styrke igjen. Da båten bare var noen hundre meter fra Chios, hoppet han igjen i sjøen og gikk opp på stranden i Hellas. Det var den 28. november.
Denne irakeren ble født i byen Kut i en velstående familie. Sønn av en ingeniør og en lærer, og det foreldrene hans ønsket for ham var en høyskole grad. Han gikk på skolen og levde et rimelig godt liv sammen med sin bror og søster. Likevel følte han seg ikke komfortabel som student. Han ønsket noe annet på dette stadiet, og da han fylte 17, droppet han ut av videregående skole for å søke lykken og å få gjøre det på sin egen måte.
Dessverre var ikke Kut hva det en gang hadde vært. Militsen ble sterkere og angrepene og bombene begynte raskt å hende daglig. Sjekkpunkter, bomber, portforbud og en konstant frykt for sitt eget og familiens liv var alt som nå gjaldt. “Det var tider da vi ikke kunne forlate huset i flere dager. Polititjenestemenn ringte foreldrene mine om når vi fikk lov til å gå ut og når vi ble tvunget til å holde oss innendørs “, husker han. Det ble for mye for en tenåring, full av drømmer og med en usikker fremtid. Ali Ahmed følte Kut var for klaustrofobisk og farlig, og han bestemte seg for å flytte.
Med noen besparelser i lommen satte han av gårde til Bagdad for å møte en venn som tilbød seg å dele huset med ham mens han lette etter en jobb. Og han fant en jobb. Han jobbet som byggmester, som elektriker, og som hva som helst han kunne finne før han startet sin egen telefon butikk.
Selv om han har gjort gode penger og kjøpte sin egen bil, var Alasaib militsen fortsatt til stede i hverdagen. “Jeg ble vant til å være redd og fryktet for livet mitt. Jeg ble vant til våpen, bomber, lemlestede kroppsdeler spredt i gata etter angrepene. Blod og død overalt, hver dag “, husker han.
En dag gikk en bombe av utenfor butikken hans. Da han gikk ut for å se, sank hjertet dypt ned i magen: Det var hans bil som hadde blitt blåst opp: han var blitt angrepet. “De ringte min far tilbake i Kut og utsatte ham for utpressing. De ba om en betydelig sum penger for å la meg leve. Han svarte dem at han ikke hadde så mye penger, og at jeg var en sterk mann som ville slå tilbake “, forklarer han.
Han gikk til politiet, snakket med en dommer og rapporterte alt, men den irakiske regjeringen kunne ikke, og kan fortsatt ikke, kontrollere denne voldelige gruppen og de anbefalte ham å flytte ut av Bagdad i stedet. Med livet i fare og noen penger i lommen fløy han til Ankara for å prøve å be om asyl i Europa. Han ble overrasket over at han ble nektet muligheten til søke asyl etter alt han hadde opplevd. En smugler syntes som den eneste måten løsningen for å komme til EU, og han betalte 2.000 euro.
Før han gikk opp i yachten som han endte med å hoppe ut av, hadde han forsøkt å komme til Hellas åtte ganger – uten hell. Han ble hver gang fanget av tyrkiske offiserer og registrert i politistasjonen. Frem til 28 november.
Nå, nesten en måned senere, er livet fortsatt frustrerende for denne unge irakeren. Han var ikke klar over forholdene på Chios før han kom, og han endte opp med å sove i en park i ti dager før en kvinne forklarte situasjonen for ham: Det var mange farer i denne byen som hadde, bare dager før, opplevd et fascistisk motivert angrep mot Souda leiren.
Ali Ahmed har nettopp startet sin asylprosess og virker ganske overbevist om at han vil få innvilget dette. Han ønsker å dra til Tyskland hvor hans onkel og fetter eier en restaurant. Han føler malplassert i Chios. “Jeg trenger ikke å bli gitt mat eller klær. Jeg har penger og jeg har en plan. Jeg trenger bare å komme meg ut av Hellas og komme meg på vei til Tyskland. Jeg vil jobbe. Jeg ønsker å leve og ha en fremtid “.
Post a comment