Nyheter og historier fra felt

Vi teller ned til jul – Said fra Afghanistan

Følg med i Dråpen i Havets adventskalender fra Chios, som lar dere bli kjent med 24 flotte historier fra flyktningleiren vi jobber i. Med denne kalenderen ønsker vi å gi dere et innblikk i hvem menneskene på flukt er, og hver dag presenteres en ny historie.

21. desember: Said
Tekst og foto av Jamie Janson – tolk: Roauf Khalil Adayi. Oversatt til norsk av Anne Herlofson.

Raseri i Ingenmanns-land

Said var litt skummel første gang jeg møtte ham. Han presset seg inn i området der det nøye organiserte Flyktninghjelpens middagsutlevering Souda Camp finner sted, og krevde mer mat. Sint, svaiende og med rødsprengte øyne, sto han fast på sin stjålne plass mot et kor av protester fra de utålmodige andre i køene som hadde ventet på sin plass. Èn kø for dem som har ferdige kort, èn for dem med medisinske prioriteringer, en for dem uten matkort, alle delt etter kjønn. Ventetiden er lang og irriterende, flyktningene kryper sammen mot den bitende vinden. De kan ofte bli stående i mørket i opp mot to timer gjennom nok et strømbrudd.

Said ser ut som en mann i femtiårene som har fått nok av å bli skjøvet rundt i endeløse køer. Han lener seg mot det skrøpelige presenning stillaset og saboterer middags serveringen mens han roper på snøvlete Farsi til nervøse frivillige og oversettere som forsøker å roe gemyttene. Det var ikke mye vi kunne gjøre, bortsett fra å prøve og dele ut matfatene rundt denne sinte steinen av en mann som blokkerte strømmen. Til slutt trakk han ut på sidelinjene for å glo olmt på alle og enhver.

Jeg fant ut at han nok er en av de mest utfordrende flyktninger Chios frivillige jobber med. Nesten hver eneste innbygger i leiren forøvrig er nesten pinlig høflig takknemlige overfor frivillige. Det er et kultursjokk å komme tilbake til våre travle, upersonlige byer og oppleve tomme, bortvendte ansikter etter den varme og nærheten man finner i Souda Camp. Men en gruppe på 800 personer vil alltid ha en liten andel av mennesker som lider av alkoholisme.

En av våre langsiktige frivillige, som har båret hoved byrden av noen av Saids fyllekuler, sier: “Jeg har sjelden sett ham edru. De gangene han setter i gang … vanligvis er det fire eller fem forsøk på å skremme, slå, bokse, sparke frivillige … Han kan ikke snakkes fornuft med når han er beruset, og hans venner kan ikke roe ham ned heller “. Så det er ikke et typisk plakat barn vi snakker om her, men fortsatt en del av livet i leiren, fanget i den samme papir labyrinten til EUs asylprosess. Mange av oss andre, som lever med rett passfarge, som ikke trenger å tigge etter mat i iskaldt mørke hver kveld, har tydd til rus under langt mindre provokasjon.

En kveld ser jeg ham stå i middag køen. Han virker rolig, så jeg tar en sjanse og sier hei. Han er høflig, smilende, klar i blikket. Min forespørsel om et intervju blir først forvekslet med en beordring til å fremvise papirene for neste asylintervju med myndighetene. Men, når misforståelsen er ryddet av veien blir et møte arrangert.

Noen dager senere sitter vi ved den lokale fiskerestauranten, Souda vill vest saloon bar, hvor flyktninger, EASO tjenestemenn, tolker, ulike NGO-folk og politiet skuler litt på hverandre fra sine respektive tabeller. Jeg spør Said om familien hans og han tømmer papirbiter fra lommene og sprer dem på bordet. Europeere må virke besatte av krevende papirarbeid. Med et rykk innser jeg at vi er på samme alder, 41. Han ser 15 år eldre: Sandblåst av livets fulle storm, mens jeg føler meg som jeg har vært pakket inn i bomull i min komfortable engelske tilværelse. Said har en bror i Østerrike og en tilbake i Afghanistan. Han bor sammen med sin mor, sin kone og fem sønner. To er vokst opp og bor i Østerrike, de tre andre, i alderen syv, åtte og tretten, er med ham og hans kone. De bor i det militærdrevne Vial, Chios dystre mottak for dem som ankommer Europa for å unnslippe forfølgelse.

Han og hans familie synes å ha tilbrakt livet slitende med å oppnå et skinn av en normal tilværelse. Først var det russerne, så krigsherrene Taliban og dernest amerikanerne som gjorde sitt beste for å rive dem fra hverandre. De flyttet til Iran flere ganger for å unngå de verste kampene, der Said drev en butikk, og de klarte å få sine eldste barn i sikkerhet i Østerrike. Og, ja, det er mulig å være en velstående bonde i Afghanistan, men ikke når folk begynner å skyte på deg mens du høster.

Mangelen på oppholdstillatelse gjorde at  Iran opphørte å være en trygg havn, og familien ble tvunget til å flykte til Tyrkia. En bitende kald, syv dagers tur gjennom fjellene, der han forteller at de var nære ved å fryse i hjel. De var heldige og klarte overfarten over Chios stredet fra Tyrkia på sitt første forsøk. Said forteller ingen av barna viste noen tegn til frykt under overfarten, i motsetning til de andre i den overfylte båten. Å vokse opp i Afghanistan lammer muligens din evne til angst. Det greske politiet ga dem en noe spesiell velkomst gjennom å plassere dem i en container på land innen de ble fraktet gjennom piggtrådgjerdet av Vial til registrering.

Og ni måneder senere befinner de seg fortsatt der. Holder ut fortvilelsen, intervjuprosessen som er utsatt i det uendelige, de plutselige kampene, mangelen på varmt vann, de forferdelige sanitære forholdene, den dårlige maten. Mange EU-penger blir sendt til Chios, men det meste av det synes å tatt en “Ali Baba” runde (på leir sjargong).

Den vanlige flyktning bussen til Souda Camp gjør at Said og andre beboere derfra kan få tilgang til bedre mat laget av frivillige der. Men så er det den lange ventetiden og konstante kampen med vinden mens man driver ut- og innfolding av fillete dokumenter som beviser berettigelse til å få mat.

Det er vanskelig å forestille seg at denne høflige, slitne bonden, med et lite smil, er den samme som raser og utagerer så voldsomt på oss alle på andre kvelder. Afghanerne bærer med seg et rykte for galskap blant andre nasjonaliteter i leirene. Som den frivillige som har vært der i lengre tid sier: “Jeg synes synd på den afghanske samfunnet. Jeg føler at de har mistet håpet, kanskje for altfor lenge siden. De har vært på farten så lenge, og det virker som de føler at de har ingenting å tape “. Selvfølgelig er ikke alltid de etniske naboene like glade i hverandre, og det tar bare en eller to som er sanseløse av beruselse for å forme en fordom.

Said sønn Mohammad har et dårlig kamuflert arrvev og viser også tilsvarende øyeblikk av sinne, ved én anledning ved å kaste steiner på banen under en av våre arrangerte fotballkamper, innen han ble hentet bort. Uansett hvilken terapeutisk hjelp familien har behov for, kan de uansett glemme å få det så lenge de er fanget i dette dystre ingenmanns nei-landet av en flyktning skjærgård.

All edru-Said ønsker er å være på et trygt sted hvor hans små barn kan vokse opp i fred. I stedet er hans familie fanget i et system som svikter fatalt i forhold til å møte deres fysiske behov, for å ikke snakke om de psykologiske.

 

 

 

21-12-kalender

Post a comment