Søndag denne uken brøt det ut en brann i Moria der to personer er bekreftet omkomne, og flere ble hardt skadet. Moria, som opprinnelig skulle ha maksimal kapasitet på 3000 mennesker, er nå hjemmet til over 12.000 mennesker. Disse 12. 000 menneskene lever i farlige, umenneskelige og uutholdelige forhold, mens livet deres står på vent. Det ankommer fortsatt båter med mennesker hver eneste dag, og nå som vinteren står for tur, vil forholdene bli enda verre enn de allerede er.
Dråpen i Havet har siden mars 2019 arbeidet inne i leiren med enslige mindreårige. Fra midten av august har vi også arbeidet i «Safe Zone» i leiren med aktiviteter for enslige mindreårige jenter under 18 år og gutter under 12 år. For to uker siden startet vi opp vårt arbeid på den medisinske klinikken Kitrinos inne i Moria flyktningleir på Lesvos. Cecilie Holm-Johnsen og Laurie Tanner er to av våre feltarbeidere som har vært en del av vårt kriseteam her. Nedenfor kan du lese om deres arbeid i Kitrinos klinikken, ulike møter med pasientene, og hvilke erfaringer de har gjort seg i felt, som medisinsk personell.
Av: Cecilie Holm-Johnsen og Laurie Tanner, feltarbeidere i vårt kriseteam, Lesvos
Kitrinos medisinske klinikk
Klinikken ligger inne i Moria. For å komme deg inn i klinikken, må du gå gjennom hovedporten og opp mot seksjon A og B. På den korte veien fra hovedporten til klinikken, går man forbi mennesker som sover på gaten, dekket av soveposer, noen ligger rett på bakken, mens andre ligger oppå papp. Vi har for det meste sett unge men ligge her, men også familier med barn og eldre.
Vi åpner dørene på klinikken kl. 08.30, og da er det allerede mange utenfor som venter på å slippe inn. Nesten hver dag kom det en stor, svart buss med nyankomne som blokkerte inngangen til klinikken, som gjorde at vi måtte benytte oss av andre innganger for å få tilgang til klinikken, da vi ikke kom oss rundt den. Deretter ventet vi på at den skulle kjøre videre, før vi kunne sette i gang med arbeidet. I løpet av skiftene vi hadde observerte vi at det kom 3-4 busser med nyankomne hver dag. Én dag kom det minst 400 personer før klokken hadde rukket å bli ti.
Beboere som tolker og oversettere
Situasjonen er hjerteskjærende å se utenfra, og gir et dystert bilde av hvordan framtiden kommer til å se ut. Hva kommer til å skje med dette stedet? Hvordan skal menneskene som er fanget her klare å beholde håpet om en bedre framtid? Hvordan skal denne klinikken overleve i en overbefolket flyktningleir? Vi er fulle av spørsmål. Klinikken fungerer for øyeblikket og vi gjør det beste vi kan med de ressursene vi har. Vi har en fantastisk koordinator som er rettferdig og ærlig, tydelig og som leder systemet med respekt. Alle de frivillige tolkene er flyktninger selv, og jobber lange dager med å lytte og oversette for syke pasienter som lider. Kanskje er historiene de hører svært like deres egne, eller så hører de kanskje en annen side av saken. Tolkene er så utrolige viktige og gull verdt – klinikken hadde ikke gått rundt hvis det ikke var for dem.
«De viktigste personene for Kitrinos er oversetterne, som er flyktninger selv. De lever inni Moria flyktningleir og jobber utrolig hardt. Uten dem hadde det ikke gått. En syrisk koordinator som heter Abdul styrer alle aktivitetene i klinikken. Klinikken er utstyrt til å behandle rundt 100 pasienter hver dag fra 09:00-15:30. Vi har behandlet rundt 135 personer per dag siden jeg ankom» – Laurie Tanner.
Kitrinos medisinske klinikk
En dørvakt og sykepleier står ved døren utover dagen sammen med tolkene for å finne ut om medisinsk hjelp er nødvendig. Vi behandler mellom 120-200 pasienter hver dag. Køen til klinikken er lang, og vi kan se og høre pasienter gjennom nettingveggene. Mange av dem kommer ikke, da vi hverken har tid eller kapasitet til å hjelpe dem alle, så det er derfor avgjørende å avklare hvem som har det største behovet for medisinsk assistanse. Vi har vært et team bestående av 7 leger og 4 sykepleiere mens vi har vært her.
Vi prøver å se alle pasientene i øyene mens vi behandler dem, og si noen ord til dem på deres morsmål hvis vi klarer, for å skape en trygghetsfølelse for dem og et bånd mellom oss og dem. På denne måten er det enklere å se hvem som burde holdes under nøye oppsyn, og om noen trenger å sjekkes før det er deres tur. Jeg tenker ofte på hvordan jeg ville ha følt meg, hvis jeg dro til et annet land hvor ingen snakket mitt språk og jeg ikke forstod mye av hva som foregikk rundt meg. Da ville jeg nok vært redd for å misforstå noe, eller at noen skulle misforstå meg, samt å gå glipp av viktig informasjon.
Venteværelsene er svært smale og trange. Pasientene sitter og venter i et velorganisert køsystem; de mottar en lapp i døren med et nummer, og må beholde sin plass i køen fram til det er deres tur, ellers må de starte på nytt. De sitter på paller som er dekket i plastikk, mens sykepleierne går rundt og observerer, sjekker livstegn og registrerer alle som er der.
Sårpleie er en annen kø. Hvis du kommer inn med et sår som må behandles, vil du bli sendt til et rom på baksiden av klinikken hvor det er satt opp et bord og noen benker. Det er satt opp et midlertidig forheng laget av en presenning, for å tilby litt privatliv for pasientene. Vi jobber med det vi har, og har blitt eksperter på å improvisere. De samme prinsippene for pleie av sår foreligger her som hjemme, og vi finner alltid en måte å gjøre det riktig på. Vi har ingen anelse om hvor mange sår vi har behandlet mens vi har vært her. Vi dokumenterer alle sårene vi ser og behandler, både på papir og elektronisk, men ikke ved nummerering.
«Jobben er utfordrende da det er som å jobbe på et akuttmottak hvor du aldri vet hva som kommer inn døra. Frivillige flyktninger hjelper til med å få det hele til å gå rundt, slik at vi får sett til alle pasienter innenfor rimelig tid. Det er de frivillige flyktningene som holder flyten i gang. Det er en fantastisk atmosfære og alle jobber utrolig bra sammen. Det kan være utrolig stressende når man kjenner til hvordan flyktningene er fanget i et system de nødvendigvis ikke klarer å komme seg ut av» – Laura Tanner.
Hver pasient har sin egen unike historie
Alle pasientene som kommer innom, har sin helt egen unike historie, og det er hjerteskjærende å høre bruddstykker av hva de har vært igjennom, og hva de flykter fra. Den fjerde dagen vi registrerte pasienter, ble vi overveldet av hvor mange som svarte at de snakket persisk (farsi). Persisk er utbredt i Iran og Afghanistan. Det er utenkelig at vårt eget land, Norge, deporterer afghanere tilbake til Afghanistan. Vi har møtt folk her som snakker flytende norsk, som nå igjen befinner seg i en flyktningleir, hvor de nyeste uoffisielle tallene tyder på at over 12,000 bor her. 12,000 trøkket sammen på et sted hvor maks kapasiteten skulle være på 3000. Det er halsbrekkende å tenke på.
Vi behandlet en dame som hadde blitt bitt av en rotte. Hun fant kun et sted å sove ute, ved siden av søppelcontainerne, og ble bitt av en rotte i løpet av natten. Såret hennes var stort og infisert. Vi møtte en ung mann som hadde mange små sår. De var smertefulle og infiserte, og så ut som kviselignende byller. Da vi prøvde å behandle sårene, ble han grepet av et slags panikkanfall eller smerteanfall. Den andre dagen varte det i mange timer. Jeg satt sammen med han, da han ikke ville være alene, og jeg fikk tårer i øynene. Jeg måtte konsentrere meg hardt for å ikke begynne og gråte. Plutselig, roet han seg ned og våknet, pinlig berørt og redd, lei seg og utslitt. Når mitt eget hjerte er fullt av tristhet og uendelige håp om en bedre framtid, kombinert med et hode fullt av sinne og frustrasjon, kan jeg ikke se for meg hvordan han har det på innsiden. Da han kom tilbake tredje gangen for å få sårbehandling den uken (det er større hyppighet på sårbehandling her, da det er svært dårlige sanitære forhold), gav vi ham smertestillende, og reserverte en tolk til han. Det fungerte utmerket, og han fikk ikke panikk. Han så meg i øynene mange ganger, og smilte da han dro.
På grunn av dårlige sanitære forhold og konstant overbefolkning, så er skabb og lus svært vanlig. Vi behandler hudinfeksjoner daglig, sår som vanligvis leges fort, ta mye lengre tid her. I tillegg er det mange som sliter psykisk med traumer, panikkanfall, PTSD, i tillegg til kroniske sykdommer som høyt blodtrykk, diabetes og leddgikt.
Vi har behandlet flere knivstikk, for det meste på mindreårige og unge voksne. Det går rykter om at det er mange konflikter mellom forskjellige religiøse og kulturelle grupper. Det virker også for oss som at det er mye rusrelatert krangling blant mindreårige, som blusser opp på grunn av kjedsomhet, frustrasjon, angst og traumer. Det har vært en overveldende øking av nyankomne over sensommeren, som har ført til at en allerede overveldende situasjon har blitt enda verre.
Jeg, Laurie, hadde en pasient her om dagen som var veldig motløs med tanke på situasjonen han befinner seg i. Vi hadde noen minutter til å slå av en prat, og selv om jeg ikke kan gjøre noe med situasjonen han er i, virket det som det hjalp at han fikk luftet hjertet sitt. Kitrinos har også en person som driver med ulike teknikker for å behandle mennesker som har gjennomgått noe traumatisk. Hun trener opp oss andre, slik at vi kan benytte dem på pasienter, for å hjelpe dem å takle stress og angst. Det er en ære og velsignelse å kunne utføre slikt arbeid. Det er både veldig utfordrende og givende arbeid. Vi kan ikke fikse alt, men vi kan vise medmenneskelighet og dele vår medfølelse og vårt hjerte til en person om gangen.