Arne Martin Thingnes har nå gått over 1350 kilometer i ren solidaritet! Han startet i Arendal 12. august og når han kom til byen Senica i Slovakia mandag 7. oktober, var han halvveis til målet, Lesvos i Hellas.
Av: Anne Brit Sande, frivillig Dråpen i Havet
Når Arne Martin Thingnes kommer frem til flyktningleiren Moria på Lesvos, i begynnelsen av desember, har han gått 2700 kilometer. Han vandrer «flyktningeruta» gjennom Europa, men fra nord til sør. Flyktningene som kom over havet fra Tyrkia til Hellas, tok seg som kjent, videre nordover i Europa på landeveien, om lag samme rute som Thingnes går nå.
«Reisen har helt klart påvirket meg, Men jeg tror kanskje ikke jeg vet hvor mye før jeg er kommet hjem og har fått fordøyd alle inntrykkene»
Pensjonist Arne Martin Thingnes fra Asker, har lagt ut på den fire måneder lange vandringen for å vise solidaritet med alle flyktninger som sitter fast i flyktningleirer i sør. Etter at EU-Tyrkia avtalen ble inngått i februar 2016, har Tyrkia plikt til å forhindre menneskesmugling, flyktningene som likevel har kommet blir holdt tilbake i Hellas og Europa har stengt grensene. I praksis betyr det en opphopning av flyktninger i Hellas, der det i oktober 2019 dreier seg om ca. 90.000 og bare på øyene er det samlet over 25.000 mennesker på flukt.
Motivasjon
I begynnelsen av denne uken, mandag 7. oktober hadde Arne Martin gått i 56 dager. I denne perioden har han hatt åtte hviledager og i snitt tilbakelagt 28 kilometer hver dag.
– Det lengste jeg har gått på en dag er 39 kilometer. Det har jeg ikke tenkt å gjenta. Har funnet ut at 25-30 kilometer om dagen er maksimum når jeg går nesten alle dager, sier Thingnes.
Ruten, distansene og de daglige målene er nøye planlagt i forkant.
– Jeg er helt på skjema i forhold til planen. Føttene og resten av kroppen er i fin form. Har faktisk blitt bedre og bedre etter hvert, sier en tapper vandrer.
Han forlot Sørlandet i sommersol for snart to måneder siden, fortsatte å gå gjennom Danmark, Tyskland, Polen, Tsjekkia og er nå i Slovakia. Han har gått i idylliske landskap på fredelige småveier, men også blitt nødt til å ta seg fram på sterkt trafikkerte veier og lite sjarmerende strekninger. Han går nesten hver dag, i allslags vær og med skiftende temperaturer. Det har gradvis blitt kaldere. Høsten er kommet også i Sør-Europa. Og det er to måneder igjen av solidaritetsmarsjen.
Hvordan holder du motivasjonen oppe?
– Motivasjonen holder jeg oppe ved å holde fokus på målet med marsjen. Jeg har jo fått med meg alt det grusomme som har skjedd i Morialeiren mens jeg har vært underveis. Det motiverer meg å kunne bidra det lille jeg kan for å sette fokus på denne humanitære katastrofen som finner sted i flyktningeleirene i Hellas. Jeg ble også veldig motivert av givergleden i innsamlingsaksjonen jeg startet for sko til flyktningbarna. Det varmet veldig. I tillegg blir jeg motivert av alle hyggelige og oppmuntrende meldinger fra alle som følger meg på sosiale media.
Bildet er tatt i helga. – Det viser veien jeg går som går mot lyset og himmelen (håpet) der fremme. Jeg har kalt det «Highway to heaven» (foto: Arne Martin Thingnes)
Gode møter
På sin vandring gjennom Europa har Arne Martin Thingnes møtt mennesker som viser interesse for prosjektet og vil bidra, på ulike måter.
– Det mest spesielle jeg har opplevd så langt må vel være Torben i Danmark, som for det første ikke ville ha betaling for overnattingen i hans leilighet. Han ga overnattingen som sitt bidrag til prosjektet. I tillegg fikk jeg velge meg en vandringsstav i miniatyr som skulle gi meg 10% ekstra energi når jeg bar den på meg. Den har jeg derfor med meg hele tiden. Historien bak det var en indianerstamme som hadde funnet ut at det alltid var den som hadde en vandringsstav av en bestemt lengde som kom først frem. Og ikke nok med det. Da jeg to dager senere oppdaget at jeg hadde glemt min lette dunjakke hos ham kjørte han 40 km for å levere den tilbake til meg, forteller Arne Martin.
– En annen spesiell opplevelse var kanskje intervjuet med Falster Folkeblad hvor journalisten og fotografen kom ut og møtte meg på veien og gikk et stykke sammen med meg mens de intervjuet meg og tok bilder. Veldig hyggelig opplevelse, understreker Arne Martin.
Møter du flyktninger? I så fall, hva forteller de?
– Jeg har ikke møtt så mange flyktninger underveis enda. Det var møtet med de syriske eierne av restauranten i Kristiansand, det var noen flyktninger som stod på stand i København som jeg snakket med, det var en syrisk flyktning som tilbød meg skyss i Rostock og det var flyktningene jeg møtte på flyktningkafe i Berlin, sier Arne Martin.
Han legger til at han har blitt positivt overrasket mange ganger – og da handler det veldig ofte om fantastisk gjestfrihet og hjelpsomhet.
– Jeg har absolutt fått mer tro på mennesker på turen.
Hva har gjort mest inntrykk på deg så langt?
-Mest inntrykk på meg hittil må være at jeg stort sett er blitt møtt med en veldig positivitet når jeg forteller om solidaritetsmarsjen til mennesker jeg møter. Jeg husker f.eks. den unge resepsjonisten på hotel Bohemia Inn i Turnov. Hotellet hadde en resepsjonsbar og med rommet fulgte det med et glass vin i resepsjonsbaren. Det var ikke så veldig mange andre gjester på hotellet, så vi ble sittende og prate om solidaritetsmarsjen ganske lenge. Hun var veldig interessert og skulle følge meg på Go for it-siden. Det samme med Airbnb- vertinnen min i Oranienburg. Hun var også fyr og flamme over prosjektet. Jeg kom meg nesten ikke derfra om morgenen. I tillegg gjestfriheten fra frivillige som jeg har vært så heldige å bo hos. Det er veldig flotte mennesker som gir mye av seg selv for flyktningsaken på en eller annen måte, forteller Arne Martin.
Hvile og helse
Han har heldigvis ikke måtte å sove ute, men har overnattet på mange ulike måter: hos private, både venner, familie, folk som har jobbet som frivillige i Dråpen, eller som har tilknytning til Dråpen, folk som har vært aktive i flyktningarbeid både i Danmark og i Tyskland. I tillegg har han overnattet på airbnb-steder mange ganger, på ungdomsherberge, i campinghytte, på pensjonater, hoteller, moteller og Bed and Breakfast. Stort sett der det byr seg en mulighet.
Har du blitt syk underveis?
– Jeg har hatt noen få sykdomsplager underveis, blant annet fikk jeg hjerteflimmer etter den dagen jeg gikk 39 km. Det varte et helt døgn og da er det rett og slett ikke mulig å gå i det hele tatt. I tillegg har jeg hatt en plagsom urinveisinfeksjon i ukevis. Da jeg var hjemme i Norge den helgen vi feiret min kones 60-årsdag var jeg hos legen og fikk en dobbel penicillinkur. Jeg er i dag akkurat ferdig med den andre kuren og først de siste par dagene har jeg merket vesentlig bedring. Å gå rundt tre mil om dagen med urinveisinfeksjon er ikke veldig ok, for å si det forsiktig.
Frivillig på Lesvos
Da de overfylte gummibåtene veltet inn på strendene på de greske øyene, var Arne Martin der, som frivillig for Dråpen i havet.
-Jeg var på Lesvos i begynnelsen av desember 2015 og i februar 2016. Begge ganger en drøy ukes varighet.
Fire år etter, i desember, er han tilbake, men denne gangen møter han flyktningene i Morialeiren, ikke på strendene. Ulike mediekanaler har formidlet dramatikken og den tragiske dødsbrannen i forrige uke, vi har sett demonstrasjoner og fortvilelse blant menneskene i den overfylte leiren, med elendige boforhold. Fagfolk fra humanitære organisasjoner, som Dråpen i havet og Leger uten grenser, har tryglet Hellas og Europa om å gripe inn og bedre situasjonen for menneskene i Moria.
Hva tenker du om alt dette?
-Jeg har jo fulgt med i hva som har skjedd i Moria mens jeg har vært underveis. Så jeg er veldig spent på å se hvordan det er når jeg får se situasjonen med mine egne øyne. En ting er ihvertfall sikkert og det er at det er blitt enda mye verre enn jeg var der i februar 2016. Selv da var det ille og overfylt og folk bodde utenfor i teltleir. Men nå er det 2-3 ganger så mange flyktninger der. Det må være helt forferdelige og umenneskelige forhold.
Jeg håper selvfølgelig at marsjen min kan bidra litt til å få opp noen menneskers øyne for denne forferdelige humanitære katastrofen slik at de igjen kan påvirke politikerne i sine land til å føre en mer human flyktningpolitikk og ta imot flere flyktninger slik at leirene kan tømmes.
Pilgrimsvandrer
Arne Martin Thingnes er ikke ukjent med lange vandringer og vet godt hva han har lagt ut på. Han har tre pilegrimsreiser bak seg.
– I 2012 gikk jeg Camino Francaise som den kalles. Kanskje verdens mest berømte rute på 800 km fra St. Jean Pied de Port på fransk side av Pyreneene til Santiago de Compostela. Mandag 7. oktober er det faktisk nøyaktig syv år siden jeg startet den Caminoen. I tillegg gikk jeg både i påsken 2015 og i påsken 2017 Camino Portugues. Begge ganger fra Porto til Santiago de Compostela. Men to forskjellige ruter. Den første turen gikk jeg den opprinnelige pilegrimsruten inne i landet, mens jeg i 2017 gikk en mye nyere rute som går langs Atlanterhavet mye av veien.
Er denne reisen også en form for pilgrimsvandring for deg – føler du et slags «kall»?
– Jo, kanskje. Mitt sterke engasjement for flyktninger og mennesker som har det vondt har helt klart også sin årsak i mitt kristne livssyn. «Det dere har gjort mot en av disse mine minste – har dere også gjort mot meg.» og det doble kjærlighetsbudet: «Du skal elske din Herre av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele din forstand. Dette er det første og største bud. Men det er et annet som er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.»