”Det at vi engasjerte oss i Dråpen i Havet har også gjort noe positivt med søsterforholdet vårt. Vi har kommet enda nærmere hverandre ved å ha et felles engasjement” – Tone Jøssund
Tekst: Vibeke Hoem
Engasjement for mennesker på flukt har også ført søstrene på tre ulike reiser til fire destinasjoner som frivillige for Dråpen i Havet. Å kunne jobbe direkte med nødhjelp og bistand i flyktningleirene har gitt dem erfaringer som de ikke ville vært foruten. Denne kunnskapen benytter de nå som frivillighetskoordinatorer for Dråpen i havet i Møre og Romsdal og Trøndelag, samt med å engasjere sitt eget lokalsamfunn med blant annet konsert og julebakst.
Fra et ønske om å bidra til et møte med virkeligheten i Hellas
Det hele startet høsten 2015 da flyktningsituasjonen endret seg, og Dråpen i Havet ble opprettet. Siv fortalte søsteren i en telefonsamtale at hun kunne tenke seg å reise til Lesvos i Hellas for å ta imot flyktninger. Tone satt med akkurat samme tanker 25 mil unna, og fortalte at hun hadde lest om en organisasjon som het Dråpen i Havet på Facebook. Reise og opphold ble bestilt i romjulen, og avreise ble satt ca. to måneder fram i tid. Begge møtte på forståelsesfulle arbeidsgivere, og fikk fri fra jobbene sine, Tone som hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet, og Siv som lærer. Snart var de på vei.
Da de kom frem til Lesvos kom virkeligheten dem raskt i møte. «Man ble litt kastet ut i oppgavene, og øya og veiene vi skulle patruljere virket noe uoversiktlig, men vi kom raskt inn i det”. Den første båten med flyktninger er noe de aldri kommer til å glemme. Kystlinja på 17 km var delt opp i fire soner, og alle frivillige hadde vakt på ulike soner. Søstrene hadde morgenvakten på sonen der flyktningebåten kom inn. ”Plutselig så vi noe oransje ute i havet, og den følelsen vi da kjente på er vanskelig å beskrive. Det var umulig å få oversikt over hvor mange mennesker som befant seg oppi båten før den kom nærmere. Flyktningene hadde hatt en lang overfart med ca. seks timer bak seg, og den viktigste oppgaven vår var å ta dem godt i mot”, forteller de. Det var særlig en av fedrene som befant seg oppi båten som Siv husker spesielt godt: ”Da de kom i land gikk en av fedrene ned mot sjøen og stod og kikket utover havet mens et lite barn stod og dro i han. Pappaen enset ikke barnet, men stod lenge og så utover havet, mens tårene rant nedover kinnene hans. ”Kanskje han hadde forlatt noen, det fikk jeg aldri vite. Men jeg forsto at han tenkte på noe eller noen han hadde etterlatt seg på den andre siden. Det kan være alt i fra en han var glad i til det livet han hadde levd”, forteller Siv. Hun husker at hun gav han en varm klem og mener at det å gi menneskene som kommer kjærlighet og en god velkomst er noe av det viktigste de kan gjøre. Tone legger til at ”det er så viktig å tenke på at havet kan ha en helt annen betydning for mange av båtflyktningene enn det kanskje har for oss. Havet kan symbolisere alt i fra det å være redningen deres til en gravplass for alle menneskene som har druknet i overfarten”, forteller hun.
Sterke menneskemøter
Det at tvillingene har reist til alle Dråpen i Havet sine feltdestinasjoner gjør at de har opparbeidet seg kunnskap om at det er store forskjeller fra flyktningeleir til flyktningleir. De synes begge det har vært lærerikt, og forteller at ”forskjellene handler mye om hvordan de ulike leirene har blitt organisert”. Det at de har forflyttet seg mellom ulike flyktningleirer gjør også at de har møtt igjen mennesker de har truffet i tidligere flyktningleirer. ”Det er hyggelig å møte dem igjen, men også trist for det viser jo at de ikke har kommet seg videre på denne tiden”, forteller Siv. Hun husker spesielt godt at de møtte ei jente som de først hadde blitt kjent med i Nea Kavala (Nord-Hellas), og som de møtte igjen i Skaramangas (Athen) sommeren etter: ”Jeg var kjempeglad for å se henne igjen men samtidig var det også veldig trist – tenk, de har ikke kommet seg videre fra Hellas”, sier hun. Hun forteller videre at moren som hadde fire barn fikk økonomisk hjelp til å leie en leilighet i seks måneder, men når de ikke fikk mer bistand måtte de flytte tilbake til en flyktningleir. ”Det å flytte fra en leilighet og tilbake til en flyktningleir, det er en stor overgang”, sier hun.
De har begge sporadisk kontakt gjennom sosiale medier med flere av menneskene som de har møtt og hjulpet i årene de har vært frivillige i Dråpen i Havet. Tone nevner spesielt en gutt som fikk opphold i Frankrike, men som følte seg isolert og ensom i det nye landet han kom til. ”Mange vurderer faktisk å heller reise tilbake til Syria for å eventuelt dø i krigen, i stedet for å leve i et Europa som ikke vil ha dem”, sier hun.
Fra felterfaring til lokalt engasjement
Siv, som er lærer, benytter mye av erfaringen og kunnskapen fra reisene i undervisningen ved skolen hun arbeider på. Hun viser elevene utvalgte bilder og forteller om reisen når hun kommer hjem. ”Det er viktig å snakke med barna om at disse barna er akkurat som dem selv, de har de samme drømmene og tankene. Det er en del fordommer når det gjelder flyktninger, derfor er det viktig å presentere et annet syn for dem, nemlig det vi erfarer på våre turer”, sier Siv. Hun har også holdt presentasjoner for ungdomskoler om hvordan de arbeider som frivillige hjelpearbeidere i Hellas. Siv forteller at ungdommene blir både rørte og engasjerte, og de kikker i hvertfall ikke på mobilen sin”, ler hun.
Det er ikke noen tvil om at søstrenes engasjement for mennesker på flukt er fullt og helt. ”Vi gjør aldri noe halvveis, alltid hundre prosent”, sier Siv. Nå er de begge lokallagskoordinatorer i Dråpen i Havet. I denne rollen bidrar de med å arrangere informasjonsmøter for frivillige, følge opp frivillige via lokale Dråpen i havet – facebookgrupper, veilede og svare på spørsmål, men også bidra med arrangementer og innsamlingsaktiviteter. Tone har akkurat gjennomført en Julekonsert for likeverd i Trondheim med ulike artister der hun har vært arrangementsansvarlig. Hun har fått økonomisk støtte fra Trondheim kommune og hatt et samarbeid med Kolstad kirke der julekonserten ble arrangert. En blomsterdekoratør leverte blomster gratis. Tone innrømmer at det har vært mye jobb. Men, legger også til at ” heldigvis har noen av mine venner bidratt med god hjelp og støtte, og det at så mange musikere og artister som stiller opp gratis for saken. Det rører meg og gjør meg stolt og varm i hjertet. Det gir energi til å fortsette denne viktige jobben”. Tidligere har hun blant annet vært med på å 3 arrangere flerkulturell kafe i et område der det bodde mange mennesker med ulik bakgrunn. ”Jeg tror på at det å gjøre noe sammen bidrar til inkludering i samfunnet vårt”, sier hun.
I likhet med søsteren har Siv også engasjert sitt lokalsamfunn i Møre og Romsdal. I tillegg til å holde presentasjoner på ungdomskolen har hun blant annet engasjert hele vennegjengen og bakt 600 boller og 300 rundstykker. Det har resultert i at hun har solgt for 21000,- i julebakst. ”Det er både sosialt og hyggelig”, sier hun. ”Ikke alle kan reise, men de kan bake eller bidra på andre måter” sier hun. ”Vi tror på lokalt engasjement og det å gjøre noe sammen”, forteller de. Avslutningsvis forteller søstrene om at selv om de gråter i flyet hver gang de reiser fra et sted som de har vært frivillig, så ønsker de å reise tilbake igjen. ”Man blir vel aldri helt ferdig med å reise ut”, avslutter de, “det å være frivillig gjør at du får et annet perspektiv på ting, vi tror du rett og slett blir et bedre menneske!”
Post a comment