Nyheter og historier fra felt

Følg med i Dråpen i Havets adventskalender fra Chios, som lar dere bli kjent med 24 flotte historier fra flyktningleiren vi jobber i. Med denne kalenderen ønsker vi å gi dere et innblikk i hvem menneskene på flukt er, og hver dag presenteres en ny historie.

17.desember : Mohammed

Tekst og foto av Jamie Janson, med assistanse fra tolk Meyar Naser, oversatt til norsk av Anne Herlofson.

Bokra, bokra, bokra

Mohammed går hvileløst rundt i Souda Camp. Det er ingenting for ham å gjøre hele dagen, bortsett fra å gå rundt og å sove, sier han. I en verden utenfor Souda, der mennesker har sjansen til å finne et arbeid, følge sine egne drømmer og leve et fullverdig liv, var Mohammed lærer.

I hjembyen i Syria, nær grensen til Tyrkia, jobbet hans foreldre hardt som bønder for å få ham inn på universitetet. Etter at han ble uteksaminert viet han seg til å lære arabisk til små barn.

Krigen ødela ikke hans hus eller kjære direkte, som så mange andre, men det rev i stykker familiens håp om et fredelig liv sammen. Én bror flyktet til Tyskland, hans søster til Sverige. To andre brødre var ikke så heldige. Det ble fremsatt beskyldninger om Taliban-medlemskap, og de ble fengslet av regimet. Èn er nå frikjent, men den andre er fremdeles i fengsel nå, ett år senere. Mohammeds mor oppfordret ham til å forlate hjemstedet før noen begynte å anklage ham også.

I en alder av bare 30 år er Mohammeds holdning krumbøyd, knærne skjelver og depresjonen siver ut av øynene hans. Produktet av èn enkelt måneds ufrivillige hjelpeløshet i Souda. Noen flyktninger, særlig dem som mestrer flere språk, er i stand til å kjempe seg ut av apatien, og tar på seg frivillige roller i leiren. Men de fleste synker under vekten av byråkratisk treghet, fanget mellom Europas vegger av innvandrings papirer og ydmykelsen av livsoppholdet basert på magre almisser.

Reisen fra hjemstedet til flyktningleiren var enklere enn for de fleste. Mohammed sier at han ikke opplevde dårlig behandling i Tyrkia, innen han nevner i en bisetning at han ikke fikk mat i to dager mens ble holdt i forvaring. Et nettverk av menneskesmuglere transporterte ham over landegrensene og ga ham husly under hans syv forsøk på å krysse Egeerhavet for å nå det gjestmilde Europa. Selv om menneskesmuglerne alltid blir demonisert i våre medier, kan faktisk noen smuglere være en  flyktnings eneste håp, et underjordisk reisebyrå som leverer dem i sikkerhet. Etter EU har forlatt enhver pretensjon om å leve opp til forpliktelsen nedfelt i sine grunnleggende dokumenter om å ta vare på dem som flykter fra forfølgelse og krig.

Én av høydepunktet i Mohammeds hverdag er hans daglige samtaler med sin mor hjemmefra. Her inntreffer et annet øyeblikk av intervjuerens forlegenhet, som begrenser seg til sporadiske pliktskyldige tekstmeldinger til foreldrene hjemme. Soudas innbyggere er sjokkerte over hvordan europeiske foreldre behandles av sine voksne barn. Hvis Mohammed ikke kan dele sin dag med sin mor, der stemmen daglig minner ham om hennes kjærlighet, føler han at han ikke lenger er i live.

Mohammed fremtid er like usikker som alle andre i leiren. Han drømmer om å bli gjenforent med sin bror i Tyskland og kanskje til og med å gå tilbake til en tilværelse på universitetet. Men han venter fortsatt på å bli innkalt til det første av de  mange intervjuene for å vurdere hans status, bevise om han er verdig til å være i Europa. Intervjuet var for fem dager siden, men hver gang han tar den støvete flyktning bussen til Vial Camp registreringssenter, ventende i den dystre klyngen av andre fortvilte asylsøkere, har han blitt møtt med, “Bokra, bokra” (I morgen, i morgen) – Nesten alt i flyktning verden skjer i morgen. Det er en av de første ordene på arabisk som en frivillig i leir lærer, det mest vanlige svaret på enhver forespørsel.

Livet er veldig dårlig i Souda Camp, sier Mohammed. Han føler seg fanget som et dyr, og enslige menn som ham føler ofte at de stiller bakerst i køen for medfølelse. Alt han ønsker er muligheten til å jobbe, få gjøre noe med livet sitt.

Han ser seg rundt på de små barna i leiren med fortvilelse. De fyker rundt, fulle av energi, krever en klem, ri på ryggen, oppmerksomhet, fra hvem som helst iført en hjelpemannskapsvest. De fleste av dem kan delta på noen skoletimer tre ettermiddager i uken i byen; neppe tilstrekkelig næring for sine sinn i utvikling. Kan han bli involvert i å gjøre noe undervisning her? Han sukker: Hvor? Det forblåste og steinete spiseområdet ? Med hva? Alt her er designet for å kvele initiativ, indusere apati. En kald ikke-tilværelse med venting, der alt skjer “bokra”.