Nyheter og historier fra felt

Vi teller ned til jul – Fem fra Iran

Følg med i Dråpen i Havets adventskalender fra Chios, som lar dere bli kjent med 24 flotte historier fra flyktningleiren vi jobber i. Med denne kalenderen ønsker vi å gi dere et innblikk i hvem menneskene på flukt er, og hver dag presenteres en ny historie.

18.desember : Majidparchekni, Amir Ali, Reka, Sarrad og Hadi

Skrevet av Diana Valdecantos, oversatt av Anne Herlofson. Foto: Nickie Mariager-Lam

 

Fem menn som alle er født og oppvokst i samme land i Midtøsten møttes, mot alle odds, på en liten gresk øy. Fra dette uventede møtet har et nært, solidarisk forhold utviklet seg, noe som hjelper dem gjennom livet i en flyktningleir. Et liv som kan ta motet fra enhver, uvennlig og deprimerende. Det er derfor Majidparchekni, Amir Ali, Reka, Sarrad og Hadi har blitt en varm og litt uvanlig familie på Souda. Deres hjem er et lite telt oversvømt av grå UNHCR tepper. På veggene, på gulvet, som puter, som senger … Alt er grått i dette huset – bortsett fra sine eiere. Til tross for det mørke interiøret og de triste historiene,  smiler de mens de de lager te til deg, deler maten sin og forteller sine livserfaringer. Bare det å minnes koster, de skulle gjerne – om de kunne – heller glemme. Noen sår blir revet opp igjen.

Faktisk ankom alle, mer eller mindre, Chios for fire måneder siden. Alle søker etter nye muligheter, og alle er på flukt fra et kvelende Iran. “Jeg er 24 år gammel og jeg vet ikke hvordan man skal leve. Jeg har i grunnen aldri levd, ikke en eneste dag”. Reka snakker sakte og selv om han smiler forsiktig, lyser øynene av fortvilelse. “Jeg vil bare ha et normalt liv”, sier han. Ved “normalt” mener han friheten til å snakke åpent, finne en jobb, være i stand til å spille og lytte til musikk, ha en kjæreste, eie et hus og selv velge sin religion.

Alle fem er skjønt enige om de forferdelige omstendighetene iranerne lider under hver eneste dag hjemme. De beskriver en korrumpert og over-kontrollerende regjering, som griper inn i hvert lille aspekt av daglig livet. Polititjenestemennene overvåker og trakasserer befolkningen som står totalt ubeskyttet mot vilkårlige straffer. Det kommer til et punkt hvor det ikke bare er forbudt å drikke alkohol – sannsynligvis blir du banket opp og kastet i fengsel for  mellom 3 til 8 år hvis de kan lukte alkohol i pusten din.

Religion er en bærebjelke og det å ikke følge islam kan være regelrett farlig. En kvinne som ikke dekker håret, eller til og med en mann i korte bukser, kan bli fysisk straffet, uten forvarsel. Deres erfaringer er like, og mens de utveksler triste minner leter de inne på telefonene og søker på nettet etter filmer og eksempler på hendelser de har satt ord på. Blodige og maltrakterte lik. Ett par hengt på torget til skrekk og advarsel. En kvinne kjempende for å unnslippe en folkemengde fordi hun ikke hadde på seg den pålagte hijaben. Virkelige mareritt og et glassklart og enkelt budskap: Vær på vakt – alltid.

Ikke rart at alt må gjøres i hemmelighet i Iran. Fra å tenke høyt – til å forelske seg. Hemmelighold er normen hver dag, hver time. En gang i blant, minnes Amir Ali, ” forlot vi byen og gikk ut for å svømme. Bare for å slappe av, for å glemme hverdagen, for å være i stand til å snakke uten å bli overhørt”.

Den eneste rømningsvei i Iran er penger. Forskjellen mellom en velstående familie og det motsatte, er muligheten til å overleve med eller uten verdighet. Du kan studere, finne en jobb, og betale deg ut av de utallige hindrene regimet har satt opp. De må fortsatt skjule seg, som alle må, men penger kan redde deg fra fengsel, fra juling, fra en rettssak, og til slutt kan det redde livet ditt. Penger er også den viktigste katalysatoren i en stille kamp av hat og fiendskap mellom de rike og de fattige, som de forklarer. Den berømte: “Splitt og hersk” metoden beskriver perfekt et polarisert Persia der alle mistenker og mistror hverandre.

Amir Ali er den eldste av gjengen. Han er gift og bodde sammen med sin kone før forholdene begynte å bli enda verre. “Det er umulig å finne en jobb. Ingen har jobb, kun dem med forbindelser. Hele livet mitt var det eneste jeg drømte om å eie en sykkel. Jeg gikk på gaten og så de rike barna sykle rundt på syklene sine. Og en dag jeg trodde jeg at jeg ville være i stand til gi mitt barn en sykkel. Det er også grunnen til at jeg er her. Jeg vil ha en lysere fremtid for mine barn “.

Drømmer ser ut til å måtte vente i dette landet unna for disse iranere. Som de sier: «Hvis 98% av dine håp og drømmer var uoppnåelige – hva ville du gjøre?”

Det de gjorde var å finne styrken, tapperheten og pengene som skulle til for å etterlate alt de kjente. Familier, venner, hjemmet sitt. En ikke så skinnende fortid for en dag å oppnå normalitet og frihet i Europa, og det er ikke så lett som det virker. Hvis du blir fanget i et fluktforsøk fra landet, kan du virkelig si farvel til alt – regjeringen kan straffe deg med dødsdom, ferdig med dèt.

Likevel, disse elskverdige fem kameratene prøvde lykken og betalte en smugler for å fly dem fra Teheran til Tyrkia. Selv om det var noe annet de ble forespeilt. Reka skulle ende opp i Tyskland, Majidparchekni i Italia og så videre. I stedet ble de værende i Izmir der det lille av penger de hadde ble brukt opp, og de måtte hele tiden gjemme seg for politiet. Frykten for å bli fanget forlater dem ikke, ikke engang på disse dørene til Europa.

Den farlige båtturen til Hellas var også en tøff opplevelse. «Jeg prøvde sytten ganger før jeg kom hit,” sier Hadi. «Jeg prøvde tolv”, husker Reka. Og de var så redde. Men de måtte fortsette. To dager før Amir Ali kom til Chios, døde seksti mennesker under overfarten. Neste dag, 120. Til tross for ekstrem risiko for død, bestemte han seg for å prøve. Hva skulle han gjøre etter alt han allerede hadde gått gjennom? Det var ingen vei tilbake. Ingen andre sjanser.

Heldigvis kom de fra sine båtturer med livet i behold Men faren er ikke over ennå – fortsatt frykter de Soudas ubehagelig kalde netter med sine kamper og natteopptøyer. “Vi stenger døren når vi går til sengs og håper ingenting vil skje. Men vi er fortsatt skremt “, forklarer de. Leirens fysiske forhold er også et problem for disse iranerne – på midten av vinteren, med en iskald frysende vind. Det finnes ikke varmt vann i Souda. Derfor har selv grunnleggende hygiene blitt et problem for dem, og uten dette, frykter de at de vil ende opp syke i en endeløs kø for å få tilgang til lege.

Elektrisiteten kommer og går i løpet av disse dagene også, noe som innebærer en annen måte å tilbringe dagen på med ingen telefoner, derav intet Internett, ingen kommunikasjon med familie og venner, ingen lys, ingen vannkoker for kunne lage seg litt te og holde seg varm osv.

Selv under disse omstendighetene, prøver de å leve et liv som er så hyggelig som bare mulig på øya Chios. Tross alt, det var her, midt i Egeerhavet, der noen sier Homer ble født, hvor de møttes og ble venner. En symbiose, som for tiden, er alt de har i denne uvennlig, kalde og mørke delen av Europa.

 

18-12-kalender

Post a comment