“Om den fysiske lettelsen som vi kjente da vi forlot leiren etter to timer – til fordel for den fredelige landsbyen hvor Drop Centre ligger – i det hele tatt oppleves av de mange flyktningene som tar turen fra leiren nesten hver dag, så gjør Dråpen i Havet en uvurderlig jobb. Gjennom ulike aktiviteter i Drop Centre så bidrar du som frivillig feltarbeider til at mennesker som lever under grusomme forhold har noe å se frem til i hverdagen, et fristed fra den voldsomme tyngden inne i flyktningleiren, og gir dem rett og slett noe å fylle dagene sine med. Det er tydelig at aktivitetene settes stor pris på, og utgjør en forskjell for alle de som deltar.” – Peder Laumb Stampe og Hanne Clementine Meyer
Av: Peder Laumb Stampe og Hanne Clementine Meyer
Hanne Clementine Meyer
Peder Laumb Stampe
Peder og Hanne startet som trainees for Dråpen i Havet i august 2018. Nå har de akkurat kommet hjem fra et 8 ukers opphold i Hellas der de har arbeidet som frivillige feltarbeidere i Athen og på Lesvos. Nedenfor forteller de om sine erfaringer og refleksjoner etter tiden som frivillig feltarbeidere i Moria flyktningleir og på vårt Drop Centre i Moria landsby, Lesvos.
To uker i Moria flyktningleir
Å tilbringe to uker i Moria flyktningleir har vært en utrolig opplevelse, og en anledning til å føle på behovet for at frivillige reiser til disse leirene og byr på tiden sin for å hjelpe. Som frivillig blir man utsatt for mange sterke inntrykk, og mange sterke møter med menneskene som bor her midlertidig. Noen har bare vært her i en måned og holder fortsatt på å vende seg til et liv som kan kalles en fengselstilværelse. Andre har vært der i nærmere et år og blitt godt kjent med å sove i telt – også når gradestokken bikker null. Alle disse menneskene som så mange har hørt om, som mange gjerne har en mening om, har vi nå omgåttes med på daglig basis.
Vi kom til Moria flyktningleir etter først å ha tilbrakt seks måneder på kontoret til Dråpen i Havet i Oslo og seks uker i Skaramangas flyktningleir i Athen. Vi hadde derfor god kjennskap til både situasjonen og arbeidet på Lesvos. På godt og vondt var det likevel mange overraskelser i vente.
Drop Centre
Det første som slår deg når du tar av fra Mytilini og kommer opp til landsbyen Moria er hvor fredelig og sjarmerende omgivelsene er. Som nevnt hadde vi akkurat kommet fra Athen hvor Dråpen i Havet er plassert midt i leiren, blandt iso-bokser (containere) og med den greske marinen som nærmeste nabo. I Moria smøg vi bilen gjennom trange gater, parkerte ved en liten kirke, spaserte forbi en livlig café, før vi kom til et tidligere bakeri, der vårt Drop Centre holder til. Da vi kommer gående sitter det et par flyktninger på benkene utenfor og prater, og vi blir bedt inn på kaffe av koordinatorene før vi skal opp og servere te – med ulovlige mengder sukker- og spille kort i den populære ettermiddagscaféen i bakeriets andre etasje.
Førsteinntrykket av situasjonen i Moria stod i sterk kontrast til den virkeligheten som ventet bak piggtrådgjerdene som omringer flyktningeleiren en snau kilometer fra landsbyen. Dråpen i Havet har en veldig liten, men økende, tilstedeværelse inne i leiren der Dråpen i Havet arbeider med enslige mindreårige. Les mer om vårt arbeid her
Aktivitetene er nesten utelukkende i landsbyen, hvor de som ønsker kan komme innom for å drikke te, spille sjakk, eller lære engelsk. Vi fikk derimot begge to anledning til å bli med inn i avdelingen for enslige mindreårige (unaccompanied minors), hvor vi fikk et bedre bilde av hvordan flyktningene faktisk lever. Omstendighetene er mildt sagt kummerlige, umenneskelige om vi skal ta litt i. Om det er ett ord som kan beskrive følelsen av å være inne i Moria Camp så er det «trykkende». Det er bråkete, det lukter stramt, berusede mennesker omringer deg. Tilstedeværelsen av politi og annen sikkerhet er betydelig, noe som gir et militært inntrykk.
Sterke menneskemøter i Dråpens café
Blant mange inntrykk var det å se hvor mange som kom til Dråpens café på kveldstid ett av de som står høyt på listen. Som frivillig var det utrolig fint å bare servere te og slå av en prat med de som kom innom. Til tross for språkbarrieren føltes det aldri som et problem å ikke snakke samme språk – noen ting bare skjønner man uansett. Å tilbringe noen timer med kortspill, symaskin, musikk og dans gir mulighet for et pusterom, noe som helt tydelig er nødvendig. Å få møte alle disse menneskene og delta på de ulike aktivitetene til Dråpen i Havet har gitt et unikt innsyn til en verden man hovedsakelig bare leser om i media. Å få møte og snakke med enkeltpersoner og se hvor mye ressurser som befinner seg i leiren har vært en sterkt opplevelse.
Sjakklubben – spill og konsentrasjon til klassisk musikk
Sjakk, Drop Centre
En annen aktivitet som fortjener oppmerksomhet, ihvertfall fra oss, er sjakklubben som holdes to ganger i uken. Her møtes 10-15 ivrige nybegynnere for å bryne seg på hverandre i et par timer. Etter et kort seminar i begynnelsen av hvert møte, sitter alle i nær total stillhet mens klassisk musikk setter tonen og de frivillige serverer te, kaffe og kjeks. Alle er registrert med en ranking som endres ettersom de vinner eller taper, og alle vet hvem eliten er og jobber seg oppover for å kunne vippe dem av tronen. Disse to-tre timene med intellektuell sparring i en intens ro trollbinder raskt de som ser på.
Viktigheten av trygge og forutsigbare omgivelser
Koordinatorene på Lesvos har med disse, og andre, aktiviteter skapt noen trygge og forutsigbare omgivelser for hundrevis av menn, kvinner og barn. Dette er helt essensielt for disse menneskene som har fått livet sitt satt på vent i en overfylt teltleir på en gresk øy få av de har hørt om. Det slo oss ganske tidlig hvor stille det var om morgenene. Hvor var alle sammen før de tidligste aktivitetene? Vi fikk etterhvert vite at folk flest ligger og sover til langt ut på dagen.
Kvinnene fortalte at de er våkne hele natten, med tanker og bekymringer for fremtiden for sine barn. Hvor skal de ende opp? Kommer barna til å få nok skolegang? Og hvordan vil livet se ut om de noen gang kommer videre fra Moria? Dette er bare noen av de mange spørsmålene som kverner i hodene deres. – Peder Laumb Stampe og Hanne Clementine Meyer
Som frivillig med muligheten til å dra hvor som helst og når som helst er det vanskelig å ta innover seg den enorme usikkerheten disse menneskene lever med og hvor ødeleggende det er for både barn og voksnes mentale helse.
Vennskap og samhold på tvers av bakgrunn
I løpet av to korte uker har vi rukket å stifte vennskap ikke bare med de andre frivillige, men med mange av flyktningene som veldig fort blir en del av hverdagen din i Moria. Den avstanden man først har til disse menneskene forsvinner umiddelbart. Etter én dag var vi på hils med et titalls personer, etter en uke tar det fort et kvarter å starte en hvilken som helst aktivitet når alle skal bort og slå av en prat. Selv om vi i Norge vet, og har for vane å proklamere, at dette her, det gjelder ordentlige mennesker altså – Men søren om det ikke er det første som slår deg når du sitter der og prater med dem. Når flyktningene får ansikt, når de blir noe mer enn en beskrivelse, så er det nærmest umulig å forstå hvordan de kan behandles på den måten de blir. Dette er ikke en situasjon som ikke kan løses, men en som man ikke bryr seg om. Hadde det vært mennesker vi kjente, ville vi ha funnet en ordning for lenge siden. Det høres kanskje ideelt ut, men det tar omtrent fem minutter i Moria å forstå at det er dette som er realiteten.
Avslutningsvis vil vi også gjerne få trekke frem de flyktningene som jobber frivillig med Dråpen i Havet, både i Skaramangas og Moria, så vel som i Dråpen i Havet sine andre lokasjoner i Hellas som vi dessverre ikke har fått møte. Disse menneskene får organisasjonen til å gå rundt, enten det gjelder oversettelse for de av oss som møtte språkveggen med ungdomsskolefransk, eller den intime kunnskapen som er nødvendig for å ha et positivt forhold mellom to grupper som kommer fra hver sin ende av skalaen av heldige forutsetninger.
Ønsker du å reise som frivillig feltarbeider? Vi har behov for frivillige feltarbeidere på alle våre lokasjoner. Les mer her