Nyheter og historier fra felt

Lenas reise til Chios

Lena Kristin Ellingsen er en av skuespillerne som deltar i filmen vår ”På flukt” som ble lansert i juli 2018. Høsten 2015 var hun en av de frivillige som reiste ned for å hjelpe på øyen Chios der Dråpen i Havet arbeidet i leiren Souda som ble nedlagt i 2017. Les mer om hvorfor hun reiste, hennes erfaringer og hva hun opplevde under oppholdet på Chios her.

Av: Vibeke Hoem Foto: Renè Zografos

Hvorfor reiste du?

– Høsten 2015 bodde vi hele familien i LA, jeg og mannen min hadde spart opp penger for å kunne leve der i en liten periode, jeg hadde fått låne nydelige klær av norske designere, skulle gjøre stas på meg selv, nyte ferie, festing og familieliv. Samtidig skyllet flyktningekrisen over Europa og jeg fikk akutt dårlig samvittighet og behov for å gjøre noe, vise et standpunkt. Jeg kunne ikke godta at Norge tok så lite ansvar, så da jeg kom hjem igjen og skjønte at jeg faktisk kunne være til nytte der krisen rammet størst, gjennom Dråpen i havet, var det lett å hoppe på et fly. Jeg fikk uvurdelig økonomisk hjelp fra venner og bekjente for å kunne bidra konkret med mat og klær til flyktningene der nede.

Hva møtte deg på Chios?

– Det første som møtte meg var frivillige som pakket i biler for å patruljere på natten. Jeg fikk være med to av guttene i teamet på deres vakt og på den måten bli kjent med kjøreruter og rutiner for å kunne ta i mot båter med flyktninger. Det var mørkt og jeg husker at jeg var ekstremt nervøs for det som kunne komme til å møte meg på veien. Vi kjørte rundt hele natten, sjekket de ulike postene flere ganger, først på morgenen kom det inn en båt. Jeg var så lettet over at de var i god behold og det var fantastisk å være vitne til dugnaden av friviliige organisasjoner som kom ilende til for å hjelpe dem i havn.

Hvordan var det å være der og hva opplevde du?

– Jeg var der i en drøy uke og store deler av oppholdet delte jeg med en venninne, det er jeg veldig takknemlig for. På den måten fikk vi jevnlig luftet ut frustrasjoner rundt det vi opplevde. Vi ble samtidig veldig fort kjent med de andre dråpene, som på kort tid hadde opparbeidet seg rutiner for å patruljering, utdeling av mat, vasking og sortering av klær, besøk i flyktningeleirene osv. Det opplevdes trygt å være en del av Dråpen-teamet, jeg følte meg godt ivaretatt, men til tross for det kunne jeg ikke verge meg for følelsene som oppstod i møtet med traumatiserte mennesker som akkurat hadde overlevd en overfart i hardt vær, jeg følte flere ganger at jeg ikke klarte å hjelpe dem fort nok, gi tilstrekkelig med oppmerksomhet og varme. Heldigvis fikk jeg mulighet til å treffe mange av dem igjen i flyktningecampene og være mer tilstede med lek, samtale og utdeling av mat. Det hele var en blanding av givende, frustrerende, skremmende, trist og opplysende på en gang.

Noe som gjorde spesielt inntrykk?

– Jeg ble oppringt midt på natten om at jeg måtte komme og hjelpe til for det var en båt som var kommet inn med masse skadede mennesker, jeg tror aldri jeg har hatt så høy puls, jeg ilte ned til stranden hvor det heldigvis var kommet flere til av både helsepersonell og frivillige. Det var røft vær, mange hadde skrapet seg opp på skarpe steiner og det var i det hele tatt vanskelig å få ordentlig kontakt med enkelte av dem da de fortsatt var livredde. Å stå og skifte klær på dyvåte, voksne mennesker er en spesiell opplevelse, de legger for et øyeblikk skjebnen sin i dine hender og det ansvaret må du prøve å forvalte så godt du kan, der følte jeg at jeg ikke strakk helt til og jeg skulle ønske jeg hadde mulighet til å være der lenger og bli “god” på de møtene.

Hvordan har reisen preget deg?

– Da venninnen min, Ragnhild, reiste hjem noen dager før meg og jeg fikk tid til å reflektere over flyktningenes tilværelse, knakk jeg fullstendig sammen. Jeg så småbarnsfamilier med søppelsekker i hendene, gående ombord på en ferge til Athen, med en utrygg framtid i møte, på vei mot et stengt Europa. Det er hjerteskjærende å tenke på. Men jeg er så glad for at jeg fikk møte noen av dem og være med på å gi litt håp på veien, det føltes meningsfylt. Jeg tenker stadig på å reise tilbake, båtene fortsetter å komme, krisen er på ingen måte over, det er blitt enda tøffere å krysse grenser, flyktningcampene er fulle, forholdene verre, bistandorganisasjonene færre. Behovet for å hjelpe er like stort, om ikke større og at Dråpen i havet gjør det mulig, er utrolig fint.

Se filmen “På flukt” her:

Har du også lyst til å være frivillig med Dråpen i Havet? Klikk her for mer informason om å være frivillig feltarbeider for oss.

 

Post a comment