De underviser online hver uke, for å styrke to unge norsk-afghanske ungdommer i en flyktningleir i Hellas. Merete Lien Utaker og Britt Karin Kippersund er lærere på Østerås ungdomsskole, i blant annet engelsk, samfunnsfag, KRLE og norsk. Shohreh Ahamadiian underviser i matematikk og naturfag på Apalløkka skole. I tillegg til elevene i Oslo og Bærum, har de to elever i Hellas, som de underviser på frivillig basis.

Skrevet av: Anne Brit Sande Hovedfoto: Knut Bry

Fatema (16) og Ahmad (13) er på Lesvos, sammen med mor, far og lillebror, etter at familien flyktet for andre gang i fjor. Formelt er de ikke norske, men afghanske. Men, selv etter seks år borte fra Norge, kjenner de seg mest som norske ungdommer. De har lite minner fra Afghanistan, foreldrenes hjemland, og fra de fire årene familien bodde i Iran. Det er oppveksten på Ål i Hallingdal, som har satt varige spor. Det er Norge de er opptatt av og vil snakke om. De savner livet de hadde på Ål, vennene, og skolen.

– Fatema og Ahmad har vist en utrolig vilje til å holde på det som er deres, den norske tilknytningen. Da jeg snakket med dem i starten var det veldig selvfølgelig for dem at de skulle snakke norsk, og de var orientert mot det de har lært i Norge. De er også veldig opptatt av å orientere seg, og forstå, sier Britt Karin.

På flukt igjen

Familien Rahimi bodde på Torpo, fra 2010 fram til den natta i 2014 da de ble hentet på en dramatisk måte, og sendt ut av landet. Årene i lokalmiljøet og på skolen i Ål kommune har vært så viktige og formet de to ungdommene så sterkt, at de seks år etter fortsatt snakker norsk seg imellom. Fatema og Ahmad har selv vedlikeholdt språket, minnene og kunnskapen fra Norge. Det har de klart i en slik grad at tre norske lærere kan fortsette der skolegangen brått ble avbrutt. Fatema og Ahmad har mistet til sammen 12 år med skole. I 2014 gikk Fatema i 5. klasse og Ahmad i 2. klasse.

Fatema og Ahmad med far og lillebror utenfor Moria på Lesvos. Foto: Knut Bry

I løpet av vinteren ble Rahimi-familien overført til en mindre leir på Lesvos, der forholdene er noe bedre enn i den overfylte Morialeiren. Det så mørkt ut for videre skolegang, men på Lesvos møtte de frivillige fra Dråpen i Havet, som formidlet videre gjennom organisasjonen at her er to norsktalende barn med et stort behov for undervisning. Dråpen i Havet gikk ut med etterlysning av lærere til frivillig innsats, og har i løpet av vinteren og våren fått med Merete, Britt Karin og Shohreh. Dermed har Fatema og Ahmad skole tre dager i uka og lærerne underviser hver sin dag og 1-2 timer hver gang.

De tilrettelegger undervisningen til to unge mennesker, som er i en vanskelig livssituasjon med mye bekymringer og traumer, etter mange år på flukt. Likevel har de fått to topp motiverte elever.

– Det er nesten uvirkelig at de evner å lære så mye som de faktisk gjør, på tross av den situasjonen de er i, sier Merete.

Fag og støtte

Vi møtes på Slottsplassen en dag i april. De tre lærerne snakker engasjert om sine felles erfaringer så langt med undervisning til to kunnskapshungrige elever i Hellas. Lærerne har ulike fag og litt forskjellig tilnærming til oppdraget, men felles for de tre, er at de gjerne vil styrke Fatema og Ahmad sine muligheter i livet, gjennom kunnskap.

Merete startet undervisning i engelsk, samfunnsfag og KRLE i januar. For henne er også den sosialpedagogiske delen viktig. Hun legger vekt på at Fatema og Ahmad ofte «bare» trenger å snakke om situasjonen sin. Shohreh har nettopp begynt og skal undervise i matematikk og naturfag. Hun har lagt hittil vekt på å bli kjent med elevene og har startet med kartlegging. Shohreh forteller om sitt førsteinntrykk av de to, som var veldig klare for å lære matte igjen, og de andre nikker og kjenner igjen reaksjonene. – Grunnleggende ferdigheter er veldig viktig, både i matematikk og naturfag. Jeg vil følge læreplanene i fagene, legger hun til. De andre to synes Shohreh har et systematisk og velorganisert opplegg.

Merete Lien Utaker, Shohreh Ahamadiian og Britt Karin Kippersund har to elever i Hellas, og et stort engasjement for flyktninger til felles. Foto: Anne Brit Sande

Britt Karin er norsklærer, og underviser også i samfunnsfag, sammen med Merete. – Jeg kartlegger også litt ennå. Ordforråd er viktig. Jeg prøver å lære dem det de skulle ha lært på ungdomsskolen. For eksempel har jeg sjekket sjangerforståelse og vi har jobbet med eventyr. Dette er en uvant situasjon, så det blir mye det å følge dem opp der og da, sier Britt Karin. Merete tar utgangspunkt i den sterke tilknytningen til Norge.

– Jeg har prøvd å ta et fugleperspektiv over tre år med samfunnsfag og finne ut hva de trenger mest. Jeg har kommet til at det blant annet er å forstå det politiske systemet i Norge, forskjellen på partiene, velferdsstaten, og norsk historie, sier Merete. I engelsk har de jobbet med å beskrive opplevelser de har hatt. I KRLE har undervisningen vært mye basert på tema de to lurer på, spørsmål de har, for eksempel om kristendom. Jeg tar utgangspunkt i det de vil vite mer om. Hun nevner menneskerettighetene, som et tema de to kunne relatere seg til.

Metoder og tilpasning

Aldersforskjellen mellom søster og bror er en utfordring, siden de får undervisning samtidig. Fatema er tre år eldre enn Ahmad, og som storesøstre flest tar hun ofte styring i samtaler. Lærerne beskriver dem som søsken med litt ulike behov, men med gode evner.  De er ivrige og ville helt fra starten av ha flest mulig skolefag.

De har fått tilsendt noen lærebøker, blant annet i matte, naturfag og engelsk, men mangler bøker i andre fag. Britt Karin, Merete og Shohreh snakker om metoder, muligheter og utfordringer i undervisningen, og om digitale hjelpemidler, som denne våren har blitt tatt i bruk i norsk skole.

De bruker WhatsApp på mobilen til kommunikasjon og undervisning, men diskuterer flere muligheter. Foto: Anne Brit Sande

De tre benytter lignende metoder for fjernundervisning til Fatema og Ahmad, som norske skolebarn har blitt introdusert for de siste ukene. Kommunikasjonen foregår via mobil og WhatsApp. Fatema og Ahmad har stort sett bra forbindelse i leiren.
Merete bruker også undervisningsfilmer fra NRK.no, som Fatema og Ahmad ser på. Så skriver de ned spørsmål til filmen, som de snakker om etterpå. En utfordring er at ikke alle filmer og innslag er tilgjengelige i utlandet.

– Vi har mye lesetrening og så snakker vi om begreper, sier Britt Karin, som lager oppgaver hun sender via mobilen og følger opp med samtaler. Begrepsforståelse er viktig i alle fag.

Motivasjonen

Etter utsendelsen fra Norge var familien Rahimi i Kabul, deretter i Teheran. Shohreh, som opprinnelig er fra Iran, men har bodd 24 år i Norge, har fulgt med på situasjonen til familien en stund. Hun skjønner hva Fatema og Ahmad har vært igjennom og kjenner forholdene der de har bodd. Utdanning er viktig, poengterer hun, og spesielt for jenter.

Fatema er tre år eldre enn Ahmad, og som storesøstre flest tar hun ofte styring i samtaler. Foto: Knut Bry

Engasjement er drivkraften til alle tre. Merete forteller at hun har involvert seg også utover lærerrollen.

– Jeg kjenner at jeg er litt revolusjonær i dette, og vil gjøre alt jeg kan for å få dem til Norge. Så jeg har gått litt ut av den rene lærerrollen og prøver å jobbe for at flere får vite om dette, sier hun.

Britt Karin forteller at hun holder litt tilbake det følelsesmessige, og fokuserer på det faglige. Hun tenker det er viktig fordi undervisningen gir elevene en kjærkommen avkopling fra livet i leiren og mulighet til å utvikle seg. Samtidig er det dype engasjementet i flyktningsituasjonen også motivasjonen for Britt Karin.

– Jeg synes det har vært forferdelig å lese om leirene i Hellas. Europas skam! Og så er det de dyrebare årene da, som barn og ungdom. Hvor det er så mye som skal inn og det setter seg på en helt annen måte enn når man er voksen. Der og da er det så fantastisk å få impulser og få utviklet seg. Det er viktig at vi er med og skaper et liv for dem, sier Britt Karin.

Merete beskriver to fine, unge mennesker, som har mye å gi.

– De er så ressurssterke! De er så engasjerte, så smarte og omsorgsfulle. De har opplevd så mye i sine korte liv. Det er som gull egentlig det her. Tenk om Norge kunne være beæret over å ha denne familien som innbyggere. De ville jo bare tilføre Norge noe som er veldig bra. Det er utrolig meningsfylt å ta del i dette, det er et kjempeprivilegium å få være med på, sier Merete.

Fatema og lillebroren på stranden. Foto: Knut Bry

– Disse ungene er norske og skulle aldri vært sendt ut!

Det finnes en aktiv støttegruppe for familien Rahimi, som har sitt utspring på Ål. Marit Haug Noss er en av støttespillerne.

– Flere i gruppa har kontakt med familien, da særlig med Fatema. Vi kommuniserer gjennom imo (en nettbasert telefon). Innimellom har det også vært kommunikasjon mellom Fatema og venninner i klassen. I starten fikk vi sendt ned brev med hilsninger fra klassene deres, og de sendte brev tilbake. Dette ble etter hvert vanskelig.

Marit Haug Noss. Foto: privat

– Etter at familien ble sendt ut, hjalp vi dem å få saken inn for tingretten. De fikk ikke medhold, forteller Marit. Etter dette har det vært hjelp av ulikt slag, der de til enhver tid har oppholdt seg, etter hva som har vært det viktigste behovet og ettersom hva vi har fått til. Vi har kommet i kontakt med mennesker, eller de har kommet i kontakt med oss, som har gjort det mulig å sende nedover klær, utstyr og div andre ting barna har ønsket seg. En av de tingene barna har ønsket seg er norske skolebøker og bøker. Så i hver koffert har det vært skoleutstyr. Det har også vært viktig å vise ungene at de blir husket på her i Norge, sier Marit.

Velintegrerte

– Familien var godt integrert her på Ål. Flere av oss som startet gruppen, hadde barn som var jevnaldrende og venner av disse ungene. Noen i gruppa hadde møtt dem gjennom sosiale arrangement. For min del har jeg en datter som er like gammel som Fatema, og Fatema hadde nettopp vært i bursdagen til min datter i juleferien. Det neste vi får vite er at hun er hentet og sendt ut av landet. Ingen avskjed – bare en tom pult når datteren min kom på skolen. Det gjorde enormt inntrykk og var så smertefullt for både små og store.  En dag står jeg og snakker med ei jente på flytende norsk – neste dag er hun ute av Norge. Det er vanskelig å forklare. Jeg tror jeg kan si at mye av grunnen til det store engasjementet er de personlige møtene med familien og at barna blir sendt ut etter så lang tid i Norge – disse ungene er norske og skulle aldri vært sendt ut. Hun er veldig glad for at Fatema og Ahmad nå får et skoletilbud på Lesvos.

– Det er fantastisk at de får denne undervisningen. De VIL lære, og de vil tilbake. Jeg beundrer motet og stå på viljen til disse ungene. Jeg er takknemlig for at noen har sagt seg villig til dette. I likhet med lærerne, synes Marit det er vanskelig å mene noe om framtida.

– Men vi håper og ønsker dem tilbake. I desember gikk ordføreren ut i lokalavisa og sa at kommunen er klar til å ta imot dem om de kommer, avslutter hun.