«Det er som det er, det er uansett bedre enn krig», sier en familiefar fra Syria til meg. De har akkurat ankommet Chios, den av de greske øyene som for tiden mottar flest flyktninger. På min første dag som frivillig for organisasjonen Dråpen i havet var det kaldt og bitende vind. Men det var likevel ikke dette som ga meg gåsehud og tårer i øynene.
(Skrevet av Ingrid Mee Hushoft, sto først på trykk i Norsk tidsskrift for ernæring nr. 1 2017)
For en norsk student var det mange sterke inntrykk og skjebner som ventet da jeg arbeidet som frivillig i flyktningleiren Souda. Det er i dag over 65 millioner mennesker på flukt i verden som følge av konflikter, krig, forfølgelse eller klimakriser. Av dem er om lag halvparten barn. Det kan være lett å bare se på dette som tall og statistikk, her vi lever i gode og trygge Norge. Media har noen innslag nå og da, hvor vi ser grusomhetene i blant annet krigsherjede Syria, der mennesker sulter og hjelpeorganisasjoner ikke får kommet til med humanitær hjelp. Likevel er det så lett å glemme, så lett å se en annen vei, siden vi er så langt i fra og har en hverdag så veldig annerledes.
Heldigvis finnes Dråpen i havet som faktisk viser til flyktningene at det er folk utenfor som bryr seg. Dråpen i Havet sitt formål er å gi umiddelbar og direkte hjelp til mennesker på flukt. Dette gjøres ved at frivillige arbeider i leirene hvor flyktningene bor, som er i Athen, på Chios og i Nord-Hellas. Hele organisasjonen er bygget opp av frivillig innsats, og arbeidsoppgavene kan variere ettersom hva som trengs mest. Som frivillig i flyktningleiren Souda på Chios var hovedoppgaven distribusjon av frokost, lunsj, middag, hygieneartikler og klær. Mye av oppgavene gikk ut på å holde orden og ro under utdeling av måltidene, da det til tider kan bli litt anspent på grunn av mye venting og mange mennesker. Vi skulle også arrangere barneaktiviteter hver dag, så lenge været ikke stoppet oss. Likevel, var kanskje den viktigste oppgaven bare å være der for dem. Det bor omkring 800 mennesker i leiren, så arbeidet er dessverre ikke tilstrekkelig for å dekke alles behov, men det er noe – en dråpe i havet.
Matsituasjonen
Ernæringssituasjonen for flyktningene i leiren har blitt bedre
Som klinisk ernæringsfysiologstudent var jeg nysgjerrig på hvordan det sto til med ernæringsstatusen blant flyktningene. Dråpen i havet har allerede gjort mye, og jeg ble fortalt av flyktningene at mattilbudet har blitt bedre. Faktisk er det så bra at de som må bo i leiren Vial, velger å komme til Souda for å heller få maten der. Flyktningleiren Vial er militært styrt, og Dråpen i havet har dessverre ikke tilgang i denne leiren. Man får dermed inntrykk av at det er enda færre som blir sett og hørt i Vial. I Souda har man mulighet til å kunne tilrettelegge for gravide og de som er syke slik at de ikke behøver å vente lenge i matkø, nettopp på grunn av frivillig innsats. Maten hadde stort sett et greit næringsinnhold med bønner, grønnsaker, brød og ris til lunsj og middag. Frokosten kunne dog vært forbedret med et høyere proteininnhold, men det slår meg likevel at det ikke er selve maten som er problemet, men hele situasjonen rundt den.
Mange av flyktningene er høyt utdannet og har hatt en bra jobb – akkurat som meg og deg. Det er derfor veldig forståelig at situasjonen de er i, og har vært i over lengre tid nå, er en stor påkjenning. Tenk på hvordan vi selv kan bli irriterte av å måtte vente i kø på Rema 1000, eller hvor innmari plagsomt det er når folk sniker på trikken. Hvordan hadde det vært å måtte stå i kø i to timer, utendørs, uansett vær og vind, for å måtte ta imot en målt porsjon av et måltid som ikke er selvbestemt i hele ni måneder – siden du ikke har noe annet valg? De vet at de fortjener mye bedre, vi vet at de fortjener mye bedre – men de har ikke noe annet alternativ. «Det er bedre enn krig», sa familiefaren. Han kom akkurat fra Syria med sine fire barn, hvor han arbeidet som lege. Er det dette som skal møte dem? Dråpen i havet gjør et fantastisk frivillig arbeid, med faktisk å stille opp – men det er ikke meningen at folk skal måtte stå i matkø i flere måneder. Ikke i Europa. Ikke i 2017.
Sterke skjebner gir sterke mennesker
Klær til tørk i flyktningleiren Souda
Mange av flyktningene kommer fra krig, og noen av dem har mistet alt. Jeg møter en 25 år gammel gutt fra Syria som snakket utmerket engelsk. Han hadde studert jus i to år, var forlovet og skulle gifte seg om noen dager – før alt raknet. Universitetet lå litt utenfor byen. Én dag da han var ferdig med skoledagen møtte han hele byen sin lagt i ruiner. Han mistet sitt hjem, sin familie og sin forlovede den dagen. Han har vært i leiren i over et halvt år, og viser verken sinne eller tristhet tilknyttet dette. Han skulle bare ønske at han kunne gjøre noe – han har blant annet søkt en stilling om å få arbeide frivillig som oversetter, som han dessverre ikke fikk. Alt han sier til alle disse utenkelige opplevelsene er at han har vært «en uheldig mann». Pågangsmotet til å fortsette er ustoppelig, noe som er beundringsverdig, men også så utrolig sårt. Når kan denne mannen få en opptur?
En verdig barndom?
Jeg ser barn som ikke lenger får være barn. De får ikke ordentlig oppfølging, med gode rutiner og skolegang. Mange må gjerne ta vare på sine småsøsken fordi foreldrene er så traumatisert at de ikke har mulighet, eller så har de faktisk ikke foreldre. Barna finner ut at de må hyle, skrike høyest, og ta ting for å få noe, selv om de egentlig er opplært til at det ikke er sånn ting fungerer. Ungdommene har ingenting å ta seg til. Mange drikker og «leker» med kniv for å få litt spenning i hverdagen. Voksne er fortvilt over hele situasjonen, men kan egentlig ikke gjøre noe annet enn å vente.
Den ene dråpen
Heldigvis er det noen lysglimt, blant alt det mørke og dystre. Tilbake igjen i Norge får jeg den fantastiske beskjeden fra en av mine venner om at han har fått asyl i Norge. Han har vært alene i leiren i over tre måneder, kun 16 år, men siden han har en tante i Norge har han nå fått mulighet til å komme hit om to måneder. En gutt som har vært igjennom så alt for mye, ser nå håpet igjen. Man trenger å vite at det kan ordne seg for noen også.
«Hvis du ikke kan hjelpe hundre mennesker, så hjelp bare én»
Frivillige for Dråpen i Havet
Dråpen i havet gjør et fantastisk arbeid med å bedre den generelle helsen og forbedre den nåværende situasjonen i leiren så godt som mulig. Det er ikke mulig å hjelpe alle, og det er ikke mulig å gi alt de trenger – men det er noe. I leiren trengs positivitet og glede, noen å snakke med, en god klem og noen som kan holde orden. Familier må leve i telt, mange uten varmt vann og med usikker elektrisitet. Til tross for lav levestandard og at basale behov ikke dekkes, er det usikkerheten og ventingen som er tøffest å håndtere for mange. Jeg fikk se og føle hvor mye det betyr å ha noen å lene seg mot, når det tordner som mest.
Å bo under slike omstendigheter, og samtidig med traumer i bagasjen, er noe man som heldig nordmann kan ha vanskeligheter for å ta innover seg. De er mye mer utsatt for sykdom både fysisk og psykisk, i hvert fall når de må være i slike flyktningleirer såpass lenge. En ting er i alle fall sikkert, og det er at det er viktig å viske ut skillet mellom «oss og dem», og heller hjelpe det vi kan når man har mulighet, både i selve leiren men også her i Norge. For det handler ikke bare om å gjøre et veldedig arbeid, det handler om å vise solidaritet i en urettferdig verden.
Post a comment