Nyheter og historier fra felt

Er du nevenyttig? Liker du å reparere, skape nytt av gammelt, se konkrete resultater – selv om det verken kunstnerisk eller håndverksmessig holder mål med den profesjonelles blikk? Er du en trygg person, og er god på relasjonsbygging og har et velutviklet solidaritetsgen? Liker du å sy sammen et handlenett av malingslitte jeans? Eller finner roen ved å stable, sortere, rydde? Dine kvalifikasjoner er etterspurte.

Av: Kari Ronge, Initativtager og ressursperson seniorer i felt.

Jwanna (5) byr gjesten sin Kirsten (72) på kirsebær og deilig kokoskake som mamma Ajshia har bakt. Foto: Kari Ronge

Mange av oss har besteforeldreerfaringer. Vi vet at samværet med de små gir så mye; begge veier. Det er fint å ha hverdager sammen, når forholdene ligger til rette for det. Å involvere barn og unge i daglige gjøremål – lage mat, lære dem å sykle, skifte et sykkelkjede, lappe dekk. Strikke rette og vrange masker – ta seg tid til en stille kosestund, tegne og male, lese en tegneserie, gå i snekkerbua og lage en båt eller et sverd. Kanskje lære bort noen engelske gloser eller kaste på stikka. For poden er det fint å vise fram spill på paden – oppleve gleden over å være mye kjappere til å runde neste nivå, enn det bestefar kan drømme om.

Det bør være unødig å si at barn som lever her og nå i greske flyktningleirer har akkurat de samme behovene for samvær som våre barnebarn har i Norge.

Den humanitære hjelpeorganisasjonen Dråpen i Havet (DiH) er per dags dato den eneste norske ikke-statlige organisasjonen (NGO – Non Governmental Organization) som fremdeles bistår beboere i greske flyktningleirer (se senere faktaopplysninger).

Kan du avse minimum ti arbeidsdager til frivillig innsats, selv bekoste reise og opphold (anslagsvis må du beregne ca. 10. – 15.000 kroner, alt inkludert) er du mer enn velkommen til å registrere deg som feltarbeider. Helst allerede høsten 2018 og vinteren 2019, for behovet for flere varme hender og kloke hoder er stort! Dersom økonomien eller annet hindrer deg i å reise ut, kan du bidra her hjemmefra: Drive opplysningsarbeid, organisere innsamlingsaksjoner, bli fastgiver til hjelpeorganisasjoner du vet du kan stole på med en hundrelapp eller to per måned. Også det vil kunne gjøre en forskjell, for mange.

Hvorfor er senioren en ressurs i flyktningleiren?

Som seniorer har vi – både menn og kvinner – mange kvaliteter å bidra med i felt. Overfor en snart andregangsfødende kvinne som lever i uvisse, langt borte fra resten av familien hun måtte forlate like etter hun oppdaget at hun var svanger. Da vil en moden medsøsters varme og ordløse omsorg bety mer enn hva de språklige grenser stenger for. Hvis den norske senioren attpåtil kan vugge den nyfødte babyen i søvn med barnesanger neste gang hun er frivillig i leiren, blir det knyttet bånd som aldri brytes.

Syriske Anas Mhpop var en av de unge guttene jeg fortsatt holder kontakt med. Vi ble kjent i 2016 da han jobbet som frivillig for Dråpen i Havet i Nea Kavala. Siden var han engasjert i den britiske hjelpeorganisasjonen The Timber Project sine byggeoppdrag i flere greske leire, før han fikk asyl i Frankrike. Foto Kirsten Falkung

Det samme gjelder den unge, syriske gutten som flyktet da han ble innkalt til militærtjeneste i sitt krigsherjete land. Å følge den samme 19-åringen via sosiale medier når han mange måneder senere får innvilget asyl i et EU-land, vil være gjensidig verdifullt. Å ha en dialog nå og da om hvordan det står til, gir en utvidet forståelse av begrepet storfamilie.

Det kan være å sende smilefjes og hjerter til My Norwegian Granny, men også gi uttrykk for sinne, frustrasjon, oppgitthet og ensomhet. Kanskje fordi savnet etter de kjente og kjære i hjemlandet vokser seg større i takt med at han endelig kan føle seg trygg? Det kan være oppgitte utbrudd, når det ikke er lov å ta seg jobb mens man går på introduksjonskurs. ”Eller hva? Burde jeg vært mer takknemlig, syns du?”

Det fins en familiefar som stadig bor i flyktningleir, i telt på tredje året. Han er skamfull for det uverdige livet han tilbyr sine nærmeste. Nå har han nylig fått tildelt en konteiner hvor han og kona skal bo med deres to barn, trolig hele den kommende vinteren. Hvis han får en håndsrekning av en annen Handy-man-gubbe fra Norge til å bygge et inngangsparti, et spikertelt som vil gjøre husværet langt mer praktisk, gir det prima vare.

Ekstra opplevelse av fellesskap vil tospannet få når de sammen med andre beboere og frivillige i leiren går i gang med bygging av en pergola. Etter en liten ukes intense dagers aktivitet gir den skygge over sandkassen og fellesarealet hvor leirens yngste tilbringer mesteparten av tiden – særlig i ettermiddagsheten, når de frivillige som organiserer pedagogiske opplegg i den provisoriske skolestua har gått hjem.

Bakgrunnen for høstens rekrutteringsprosjekt

Det var midt i sommerferien 2018 at Janecke Thesen, en allmennpraktiker jeg er venn med på Facebook, skrev et innlegg som inspirerte meg til videre tenkning. Det om å ta initiativ til et konkret rekrutteringsprosjekt for seniorer som har lyst til å gjøre en innsats, men som ennå ikke har våget eller villet, av ulike årsaker:

”Jeg tror jeg snakker for mange,” skrev Janecke. ”Den tunge klumpen i magen, den dårlige samvittigheten, livet på den grønne gren i Norge, med orkesterplass til dramaet som utspilles i Syria. Syrerne drepes, systematisk, instrumentelt, til og med av en av mine kolleger, legen bak roret i Syria. Jeg er ikke modig nok til å dra ned og hjelpe i 1. linje. Jeg er flau over det. Kjæresten her hjemme, barna mine, og mine seks barnebarn er for viktige for meg til at jeg drar. Som sagt, flau over det.”

”Men det er andre som ikke er så feige som meg,” fortsatte hun. Ressurslegen som markerte seg tidlig med solidaritetsarbeid på tvers av sosioøkonomiske grenser, viste til psykologen Solfrid Raknes. Ved siden av ordinært arbeid bl.a. med å innføre metoden ”Psykologisk Førstehjelp” for barn i norske skoler, har Raknes i de senere år lagt ned betydelig innsats som frivillig feltarbeider, bl.a. tilknyttet prosjekter i flere flyktningleirer i Libanon. Dessuten har hun vært initiativtaker til forskjellige tegne- og håndarbeidsprosjekter i eget nettverk hjemme i Norge. Slik skaffer hun penger og utstyr til å fortsette arbeidet overfor mennesker på flukt.

Jeg tenkte straks på hvordan det var da min søster Lena dro som frivillig “dråpe” til Athen i påsken 2016, da det fortsatt var ”Welcome Refugees!” over hele linja her hjemme. Om hvordan min spontane reaksjon på Lenas beretninger – fulle av lidelse, men samtidige sterke håp om en bedre framtid – var at: ”Dette hadde jeg aldri kunnet stå i. Det emosjonelle trykket ville blitt for stort. Det var flott at du dro til flyktningleiren, men jeg får heller bidra her hjemmefra, med penger eller hva det måtte være.”

Siden har mye blitt forandret. Jeg har fått flust av opplevelser om å gjøre en forskjell. Med søstererfaringen i minnet, formulerte jeg et svar til min Facebook-venn:

”Kjære Janecke og dere andre som nøler. Eller kanskje ikke våger. Det var en klok refleksjon du kom med. Vi bidrar alle innenfor de grensene vi har, tenker jeg. Selv trodde jeg at de muligens ville passeres forut for min aller første reise som frivillig blant i hovedsak syriske familier i to greske flyktningleirer, i november 2016. Men jeg tok sjansen. Siden har det blitt flere reiser og samarbeidsprosjekter med ulike NGO-er, men ikke minst vennskap som kan pleies via nett og sosiale medier.

Spredning i alder er et pluss når man skal være feltarbeider. Her er et knippe “dråper” som var frivillige for Dråpen i Havet i Nord-Hellas, siste halvdel av mai 2017. Foto: Bettina Patel

Det som først og fremst sitter igjen er hvor gode vi mennesker er på å gjøre det beste ut av det. Bare vi oppfører oss ordentlig og raust overfor hverandre, fins det få barrierer. Noe av det beste som Dråpen i Havet, ved fembarnsmoren Trude Jacobsen, har fått til, er nettopp å oppheve forskjellene mellom «dem» og «oss» – ved sin måte å organisere virksomheten sin på.”

Selv om medienes søkelys på situasjonen i Hellas for en stor del er slått av, får jeg stadig rapporter om hvor stort behovet fortsatt er. Antall båtankomster er økende, og både offisielle og uoffisielle leire er mer enn fulle. Dermed trengs det å rekruttere flere frivillige hjelpearbeidere til feltarbeid – unge som gamle.

Det beror neppe på viljen at man ikke stiller opp, tenker jeg. Snarere er det mangel på kunnskap om hvor trygt og velsmurt hjelpearbeidet er organisert hos Dråpen i Havet og de andre humanitære hjelpeorganisasjonene, og hvor mye det faktisk nytter. I sommerens kontakt med Janecke Thesen og andre som hittil ikke hadde vært feltarbeider, erindret jeg hva vi hadde snakket om, vi som allerede hadde vært frivillige i leir flere ganger. Og det slo meg hvor mye vi har å bidra med – alle som én. Det være seg når man er pensjonert helsearbeider, tar legefrakken eller psykologbrillene av, eller har hatt andre typer jobber i sin yrkeskarriere og “bare” er et medmenneske.

Ingrid Skjong og Kirsten Falkung ser seg om i Nea Kavala, flyktningleiren som ble etablert vinteren 2016 langs rullebanen til en nedlagt flyplass. Foto: Kari Ronge

Fremfor alt er det et pluss at vi seniorer som oftest er trygge i vår rolle som grensesettere overfor kjente og ukjente barn, enten vi har hatt lærerbakgrunn eller ei. Vi går heller ikke av veien for å ta en Harlem Brundtland. Bry oss med nabolagets unger hvis de erter og plager andre – ganske enkelt fordi vi vet at vårt engasjement egentlig handler om å bry seg om. Med dette bakteppet kunne jeg utdype mitt engasjement:

Jeg ønsket heller ikke å ta min tørn i førstelinjen, eksempelvis med å ta imot båtflyktninger. Eller dra inn til krigssonen. Innsatsen i allerede etablerte leire på det greske fastlandet har for meg vært et trygt og godt alternativ. Bare det å kunne være den bestemoren jeg faktisk er for hittil sju, har vært en «egenskap» som kommer godt med. Selv om brorparten av dem som setter studier og jobb på vent en stund, er unge idealister som gjør en innsats i noen måneder blant flyktninger, så har vi godt voksne kvaliteter som kommer svært godt med. Vi kan utveksle felles erfaringer om håndarbeid, snekring eller dele matoppskrifter og måltider. Det er gaver begge veier.

Fra idé til handling

Få dager etter at årets sommerferie var over for egen del, meldte Dråpen i Havet om behov for flere frivillige i alle sine ulike lokasjonene som DIH er involvert i, utover høsten 2018 og vinteren 2019. Dermed begynte ideen min å ta form. Slik gikk vi – noen kvinner jeg har samarbeidet nært med gjennom flere år i greske flyktningleirer – i gang med vårt ferske seniorprosjekt:

Å få sånne som deg og meg, kvinner og menn, til å ta en tørn – til å gjøre den forskjellen vi ser kan bety noe viktig for de berørte.

Man trenger ikke ha egenopplevd traumebakgrunn i bagasjen for å forstå hvor lite det er som skal til. Å møte voksne som omfavner, aksepterer, bekrefter – det kan være nok til å overleve, få den motløse til igjen å fatte håp! Gi og få gode stunder, her-og-nå.

Vi har etablert et samarbeid med organisasjonen, og via en egen Facebook-gruppe Dråpen i Havet – Senior og en egen informasjonsside for seniorer i felt på Dråpen i Havet sin webside kan vi være kontaktpersoner for spørsmål som seniorene er spesielt opptatt av: formidle konkret informasjon om DiHs lokasjoner, utover det man finner på hjemmesiden (anbefale hotell, hvor man bør leie bil osv), delta på informasjonsmøter – og etter forespørsel holde foredrag for lag/foreninger m.m. Via Facebook-gruppen/nettsiden vil det også utveksles ideer til hvordan man ellers kan hjelpe, eksempelvis finne lenker til gode formål som vi vet det er verdt å støtte praktisk og økonomisk etc.

Alt klart for husflids-workshop. Resirkuleringstanken gjennomsyrer håndarbeidsprosjektet som tidligere feltkoordinator Signe satte i gang, i samarbeid med en annen NGO – We Are Here. Les mer om prosjektet i bloggposten “Kreativiteten kjenner ingen grenser i Nea Kavala”. Foto: Kari Ronge

Videre er vi selvsagt åpne for å etablere støtteprosjekter hjemmefra – ment for seniorer som av ulike årsaker ikke kan være feltarbeidere, men som likevel ønsker å gjøre en innsats med innsamlinger eller lokale arrangementer. Etter hvert håper vi også å utvide seniorprosjektet til innsats overfor flyktninger i de såkalte nærområdene, eksempelvis i Jordan og Libanon – dog med den tryggheten og kontinuiteten det er at alt også da vil organiseres via troverdige, pålitelige og allerede veletablerte hjelpeorganisasjoner.

Øremerking funker: Franske Juliette Tassy og norske Kirsten Falkung finner ut hvordan symaskinene virker. Takket være støttemannskaper hjemme i Norge kunne vi fullfinansiere innkjøp av tre nye maskiner lokalt og sending av to brukte maskiner fra venner ved Høgskolen på Notodden; Eli Thorbergsen og Niri Løkka. Foto: Kari Ronge

Grunner for å la feltarbeidet være

Hva har hindret deg hittil? Jeg kjenner mange aktive pensjonister, kvinner og menn som er eldre enn meg. Ukene deres er fulle av meningsfulle gjøremål, og de har ofte forpliktet seg på ulikt vis på hjemmebane. Jeg har hørt ulike argumenter for at de ikke har prioritert noen uker som frivillige i en flyktningleir:

• Det er for belastende å se så mange med behov det ikke går an å dekke.
• Dette passer best for damer. Jeg er mann, og mine kvalifikasjoner er ikke etterspurt i like stor grad.
• Det er for dyrt å reise, bo på hotell og med mange oppholdsutgifter jeg selv må dekke.
• Det er for varmt sør i Europa. Og det blir for lange dager. Jeg pleier å trenge en middagslur.
• Jeg vil ikke reise alene, jeg behøver noen å dele dagens inntrykk med.
• Jeg vil ikke bistå av politiske årsaker. Dette er en jobb som EU-land og det offentlige skulle tatt ansvar for.
• Jeg tør ikke kjøre bil i utlandet.
• Jeg har noen fysiske begrensninger, smerter i hofter og knær, og andre aldersrelaterte plager.
• Jeg er fortsatt i jobb. Feriene vil jeg tilbringe med familie og venner i rolige omgivelser, ikke bruke opptjente feriedager til ulønnet arbeid i en flyktningleir med høyt konfliktnivå.
• Jeg er ikke helsepersonell og vet ikke hvordan jeg skal takle traumatiserte barn og voksne, sinte og ulykkelige som de sikkert er.
• Hva med smittsomme sykdommer det ikke går an å vaksinere seg mot? Enn de hygieniske forholdene, er det trygt nok?
• Jeg er bare et helt vanlig menneske, hva i all verden kan jeg bidra med?

Til deg som nøler

Vårt seniorprosjekt er etablert for at du kan ta kontakt, spørre om hva det skulle være – drøfte de individuelle årsakene til at akkurat du ikke våger å tøye grensene dine. Vi vet – og har erfart – at det i timeplanene som legges for ukene i felt åpnes for individuelle tilpasninger, gitt det teamet av frivillige som eksempelvis DiHs feltkoordinator til enhver tid har til rådighet.

Befolkningen fra land i Midt-Østen har rike tradisjoner på husflidsaktiviteter, deriblant som skreddere og vevere. I Nea Kavala ble det gjensidig kunnskapsutveksling. Foto: Kari Ronge

Vi vet at hvis du får behov for en pause, fins det nok av arbeidsoppgaver å ta fatt på i organisasjonens lokale lagre av klær, sko, grønnsaker, tørrvarer – også disse jobbene er høyst nødvendige for å få logistikken på plass. Og vi vet at vi som allerede har vært der, kan gi gode og betryggende råd om ivaretakelse av hygiene, organisering av arbeidsdagene m.m. – dersom du ikke syns du får beroligende nok svar fra organisasjonen du reiser med.

Som frivillige i et korps av entusiaster erfarer vi raskt at alle monner drar, i samme givende retning. Og kanskje det viktigste av alt: Det er ikke opplevelsen av at ”vi er de snille” og ”de er de stakkars ofrene” som sitter igjen etter å ha vært seniorhjelpearbeider i felt. Men rett og slett noen gjensidig, viktige og sterkt meningsgivende menneskemøter!

Den ”rekrutteringskampanjen” blant seniorer som du har lest om i denne artikkelen kan forhåpentlig inspirere til seriøs vurdering hos flere kvinner og menn i godt moden alder til å melde seg til en innsats – i tillegg til undertegnede. Faktaopplysningene du finner nedenfor mer enn begrunner behovet!

***

FAKTA:

Kilder

FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR – Greece), Hellenic Republic: Ministry of Interior – National Coordination Center for Border Control, Immigration and Asylum (N.C.C.B.C.I.A), Aegean Boat Report (Montly Statistics), Deutshe Welle(tysk radio-/TV-kanal) Leger Uten Grenser (MSF – Hellas), Hellenic Ministry of Migration Policy (Statistical data), Greek Reporter (gresk, nettbasert nyhetskanal), Den norske flyktninghjelpen (Landfakta om bl.a. Hellas og Tyrkia), MedHum: #NoLostGeneration – Medisinstudentenes humanitæraksjon 2018, AFAD – Det tyrkiske krise- og beredskapsdirektoratet, Prosjekt syriske barn – hjemmesiden til Solfrid Raknes, VG.no (bl.a. om offisielle flyktningleirer i Tyrkia), UNICEF (bl.a. om flyktningsituasjonen i Jordan).

Flyktningsituasjonen i Hellas

Faktaopplysningene er samlet inn i august 2018 da dette blogginnlegget ble skrevet og oppdatert 17. september 2018.

• Hittil i år er 22.340 offisielt registrert som nyankomne. Brorparten av disse er syrere, irakere og afghanere.
• På de greske øyene oppholder det seg 19.622 asylsøkere. Kapasiteten i flyktningleirene er mer enn sprengt, flere enn halvparten bor utenfor leirene. Likevel blir et fåtall transportert til offisielle flyktningleirer på fastlandet, som fra og med 1. juli 2017 i hovedsak er blitt drevet av greske myndigheter/militæret.
• Også i 2018 har de fleste flyktninger og migranter tatt seg inn i landet via øyene øst i Egeerhavet eller fra Tyrkias grense mot Hellas i nord, ved å krysse elva Evros.
• Etter at EU inngikk avtale med Tyrkia i mars 2016 om retur av dem som illegalt tok seg over grensen til Hellas, har antallet som krysser Middelhavet til de greske øyene sunket. Samtidig har prosentandelen som drukner, blitt mye høyere.
• Antall ankomster til øyene hittil i år har vært 605 båter, dvs. gjennomsnittlig 2-3 per dag. En vilkårlig dato i august (16/8) meldes det om fem nye båtankomster, med nær 50 barn ombord. Onsdag 22/8 gikk 29 barn (tilsvarende en hel skoleklasse) i land på en strand nord på øya Lesvos. Om bord var det også 17 kvinner og 16 menn.
• Fram til 17/9-18 var 653 båter blitt stoppet av tyrkisk kystvakt/politi og 25.416 flyktninger og migranter blitt returnert til Tyrkia.
• De nyankomne flyktninger/migranter som registrerer seg som asylsøkere, går inn i en søknadsprosess som kan ta flere år før den gir avklarende svar. Noen søker til slutt opphold i Hellas, etter først å ha blitt plassert i ”transittleirer” på den greske øya de kommer til, slik som den beryktede Moria-leiren på Lesvos. Andre tar seg inn til leire på det greske fastlandet, eksempelvis leire hvor den norske hjelpeorganisasjonen Dråpen i Havet (DiH) har vært representert siden grensen videre til EU-land ved Makedonia ble stengt i februar 2016.
• Etter at EU-Tyrkia-avtalen ble inngått, trakk flere av de store ikke-statlige hjelpeorganisasjonene (NGO’s) seg ut av de offisielle, greske flyktningleirene – så som Redd Barna, Røde Kors, Flyktninghjelpen m.fl. Dette var av ulike årsaker, bl.a. manglende finansiering.

***

”Herberget” av Berthold Brecht (1898-1956), gjendiktet av Georg Johannesen (Den norske bokklubben, 1999)

Jeg hører at i New York
på hjørnet mellom 26. gate og Broadway
står det om vinteren hver kveld en mann
og skaffer de husløse som samler seg der
penger han samler inn, så de får plass på herberget.

Dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdene mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.
Men noen menn får plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.

Menneske, legg ikke vekk boken hvor du leser dette!
Noen mennesker har nå plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdet mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.