Nyheter og historier fra felt

– Abbas sin historie

Det eneste Abbas kan se er det svarte havet, og nattehimmelen som omkranser han på alle kanter. Han befinner seg på en flåte midt på havet mellom Tyrkia og Hellas. Flåten er opprinnelig beregnet for tyve personer, men nå er den overfylt med nesten 70 personer. Flåten begynner å ta inn vann, og det eneste Abbas ser i den mørke natten er lyset fra månen. Månen føles som hans siste håp. Han ber til månen om å ta vare på dem.

Av: Vibeke Hoem

Abbas er lavmælt, virker sliten og nesten apatisk da vi møter ham hjemme hos Eva Halvorsen. Hun er en av Dråpen i Havet sine frivillige, og møtte Abbas første gang i juni 2017. Da jobbet hun som hans norsklærer i Dråpen i Havet sitt Drop-in Centre i Athen. Tidligere hadde hun arbeidet to uker som frivillig i den greske flyktningleiren, Skaramangas i Athen. Abbas forteller at han er så lei av å fortelle historien sin om og om igjen til psykologer, leger og myndigheter. Han føler at ingen forstår han. ”Ingen forstår hvordan det egentlig føles inni meg, og alle har sin egen oppfatning av saken min uansett”, sier han. Likevel vil han gjerne dele sin historie – sammen forteller de Abbas sin historie.

Abbas har vært på flukt siden han var seks måneder gammel. Han er født i Jaghori distriktet, Ghazni-provinsen i Afghanistan, men har bodd mesteparten av sitt liv i eksil, i henholdsvis Pakistan og Iran. På grunn av krigen i Afghanistan flyktet de til Pakistan da han var bare seks måneder gammel. I 2009 ble de deportert tilbake til Afghanistan da de bodde ulovlig i Pakistan. Bussturen tilbake skal bli et minne som Abbas aldri glemmer: De blir de stoppet av Taliban som arresterer familien da de tilhører den etniske gruppen hazaraer. I tiden de befinner seg i Talibans fangenskap mishandles de, og familiemedlemmene skilles fra hverandre: Moren og Abbas skilles fra faren og broren. Dette er det siste Abbas ser av sin far, og vet fortsatt ikke om han lever eller hvor han befinner seg. Broren kommer seg etter hvert videre til Norge, og har hatt opphold i Norge i åtte år.

Etter at de slippes fri reiser moren og Abbas til Pakistan, men de er fortsatt ikke trygge der. ”Hazaraer blir drept hele tiden, og personer blir oppmuntret til å drepe hazaraer”, sier Abbas. Moren er redd for Abbas, og mener at han ikke er trygg i Pakistan. Dette blir starten på Abbas sin reise og flukt videre på egenhånd. I 2013, tretten år gammel, reiser han til Iran via smuglere. Han får etter hvert noen småjobber, blant annet på et slakteri, men han kan aldri gå utenfor dette slakteriet i redsel for at Taliban skal finne han.

Han bor i Iran i tre år, helt alene og ulovlig frem til han en natt blir arrestert og tatt av iransk politi sammen med andre afghanere. De registrer Abbas sine personalia og tar fingeravtrykk av han, og gir han et ID-kort som gir han muligheten til å reise fritt rundt i Iran. Samtidig blir han registrert inn i en tropp med mål om å reise til Syria for å forsvare de hellige stedene. Som belønning blir Abbas og de andre afghanerne lovet iransk statsborgerskap etter at de har kommet fra Syria. Abbas er bare 16 år gammel og er selvfølgelig redd. Redselen fører han videre på flukt mot Europa.

Reisen går via Iran, Tyrkia og over til Hellas. I Hellas kommer han først til Chios og flyktningleiren der som han selv opplever som tortur for flyktninger med mye overgrep og mishandling. Siden han kun er 16 år gammel så flytter greske myndigheter han til et kollektiv for mindreårige, og det er i tiden han bor her at han blir kjent med Eva.I løpet av kort tid anmoder greske myndigheter Norge om å behandle søknaden om beskyttelse, og får dette innvilget. Det fører Abbas videre til Norge der norske myndigheter betaler reisen hans.

En høstdag i august 2017 ankommer Abbas Norge. Der bor han først i et transittmottak. Deretter blir han sendt til Asker, Hvalstad, før han blir sendt til Kongsvinger mottak. Eva har kontakt med han hele tiden, besøker han og Abbas er også på besøk hjemme hos henne. Abbas opplever det å bo på mottak som svært bråkete, og han sover heller ikke om natten.

Abbas feirer 18 års dagen sin hjemme hos Eva.

Det nærmer seg 18 års dagen til Abbas. Dagen før, 29. januar, innkalles han til intervju hos UDI. Kort tid etter intervjuet, 9. februar får han avslag på saken sin, men får selv ikke beskjeden før 16. februar i en telefonsamtale med hans advokat. Avslaget innebærer at han må reise tilbake til Afghanistan med begrunnelse om at han nå er voksen, og at han ikke vil bli forfulgt eller utsatt for overgrep om han reiser tilbake igjen, samt at han ikke har særlig tilknytning til Norge.

”Abbas er liveredd for å reise tilbake siden han tilhører minoritetsgruppen, hazarene, og mener helt klart at de fortsatt er ute etter denne gruppen i Afghanistan nå”, forteller Eva. Hun forteller videre om et angrep for et par måneder siden som var rettet mot hazarene i en moské for sjia-muslimer. Flere personer ble drept i dette angrepet.

Mest av alt skjønner ikke Abbas hvorfor norske myndigheter fikk han til Norge i syv måneder før han nå må reise tilbake igjen. Til et land som han ikke har noe forhold til, og knapt har bodd i siden han ble født. Et land som han ikke har noen slektninger i og der han må leve i redsel for Taliban som mishandlet han resten av livet.

Etter at Abbas fikk beskjeden om avslaget ”gikk han rett i kjelleren” forteller Eva. Hun bidro derfor til at han fikk permisjon i ti dager fra mottaket slik at han kunne bo hos henne i denne tiden. I denne tiden har advokaten sendt en begjæring om utsettelse av klagesaken frem til 19. mars som nå har blitt imøtekommet.

Det er kort tid igjen, i underkant av to uker – to uker på å få en ny vurdering av saken i håp om at Abbas skal få slippe å reise tilbake til Afghanistan. Dagene fylles opp med psykologtimer, legetimer, møter, bekymringer og redsel. Abbas lever med traumer fra årene på flukt, og redsel for å måtte vende tilbake og bli funnet av Taliban. I tillegg er han nesten helt døv på det ene øret.

For Abbas er det vanskelig at andre med et tilsynelatende lykkelig liv skal hjelpe han. ”Hvis de ikke har hatt det samme problemet vil de aldri forstå den andre personens problem”, sier han. Eva forteller at det er vanskelig for Abbas og snakke med psykologer og andre som har ”et godt liv” i hans øyne og som han derfor føler at aldri vil forstå han. Igjen og igjen sier han: ”Jeg er lei av dette, og vil jeg bare at de skal avgjøre saken fort. Jeg er så lei av dette.”

”Abbas har nattlige drømmer og oppvåkninger”, forteller Eva. Før hun fortsetter, ”Mens han er her så skal vi ta godt vare på han. Jeg skal gjøre hva jeg kan. For nå er vi desperate alle sammen.”

Jeg spør om det er noe han vil tilføye til slutt og da sier han: ”Jeg forstår ikke hvorfor norske myndigheter kunne gjøre dette mot meg. Hvis de ikke ønsker meg, hvorfor lar de meg få være her i syv måneder for deretter å si at jeg må reise tilbake til Afghanistan. Først ventet jeg et år i Hellas før de sa jeg kunne komme til Norge, så nesten et år i Norge før de sier at jeg kan reise tilbake til Afghanistan. Hvis de ikke ønsket meg kunne jeg søkt i et annet europeisk land, men nå sier de at jeg heller ikke kan reise til noen andre europeiske land. Da blir jeg bare sendt rett Norge, for så å bli sendt til Afghanistan igjen, det er motbydelig for meg.”