Det første som møter meg når jeg entrer Dropshop-markedet denne tirsdagsmorgenen, er en blid, syrisk kvinne. Hun er på sin ukentlige handletur og tar seg god tid. Kvinnen er sju måneder på vei, og har nettopp fått vite at det er ei lita tulle som snart skal komme. Nå legger hun en rosa sparkebukse oppi handlenettet.
Tekst og foto: Kari Ronge.
Da jeg var 12 år gammel, fikk jeg en spennende stiloppgave på skolen: ”Historien om en tiøring” Nettopp en slik brokete ferd gjennom livet som en bitte liten mynt kan oppleve, er hva jeg tenker på når jeg vil fortelle om hvordan helhetlig idérikdom blomstrer i en flyktningleir nord i Hellas. Likedan er det med et gammelt, kinesisk ordtak: ”Slik havet rommer dråpen, rommer også dråpen havet.”
Dette ordtaket tør være en dekkende beskrivelse av et svært velorganisert gjenbruksprosjekt i regi av den norske hjelpeorganisasjonen Dråpen i Havet (DiH). Et resirkuleringsinitiativ som feltkoordinator Signe Korntved fra Danmark har tatt hånd om og videreutviklet fra dag til dag. Det inkluderer også et håndarbeidsprosjekt hvor man kombinerer god logistikk, klokskap og kunnskap om å bruke de ressursene man rår over her-og-nå, i et morsomt samarbeid på tvers av alle stengsler som sier ”dem” og ”oss”.
Ta historien til en rosa sparkebukse størrelse 62 cm, i florlett bomullskvalitet og med en liten bamsedekor på brystet. Den starter gjenbruksferden sin sammen med mange andre rene og pent sammenbrettede plagg til de aller minste. Sparkebuksa blir lagt oppi en av de fire velfylte plastbagene som Kirsten Falkung og jeg, to bestemødre fra Norge, har med oss nedover for å være frivillige for Dråpen i Havet i et par uker i mai 2017. Hele 147 kilo bagasje har vi med oss fra giverglade naboer, slekt og venner. I hovedsak sommertøy som er samlet inn av søsteren min, Lena, og levert på døra i ukene før vi reiser. Uten en eneste gulpeflekk, uten en eneste rift og helt klare til gjenbruk!
Etter ankomst blir posen med den rosa sparkebuksa pakket ut i DiHs sorteringslager, deretter QR-kodet via en app som er utviklet av to tidligere dråper fra Holland, Maarten Hunink og Bart Driessen. Så blir det rosa plagget lagt oppi en boks merket ”Onepiece baby 0-3 months – 40 Drops” inne i markedet kalt Dropshop som en gjeng med frivillige fra The Timber Project ferdigstilte for Dråpen i Havet, i november 2016. I fellesskap med flyktningeleirens nevenyttige beboere, så klart!
Det første som møter meg når jeg entrer Dropshop-markedet denne tirsdagsmorgenen, er altså den gravide kvinnen. Den rosa sparkebuksa havner oppi handlenettet sammen med andre sommerplagg hun har valgt ut til seg og sine, ”kjøpt” for den faste rasjonen på 120 Drops (liksompenger) per person som ukentlig blir tildelt de drøyt 500 beboerne i Nea Kavala.
En lyseblå ”short sleeves female, S” koster henne 40 dråper, og et par sokker 10. Sandaler til kvinner er dessverre ikke å oppdrive denne uka heller. Men hun finner en lekker og flunkende ny tunika som er donert fra en av de internasjonale kleskjedene med sete i Spania. Den får hun fint råd til; hun har jo spart dråper fra sist.
”Hjemme” i konteineren passer ektemannen på guttungen på 7. Familien har vært på flukt i mer enn tre år. De flyktet først fra Damaskus til en kummerlig leir i Tyrkia, før de la ut på den farlige båtturen til den greske øya Chios sist sommer. Den vesle familien har bodd i denne leiren nært Makedonias grense i snart ett år. Og snart har det gått tre måneder siden de var i andregangsintervju som del av relokaliseringsavtalen EU-landene har forpliktet seg til – og som Norge også er en del av, med sitt ja til å huse en skammelig lav “kvote” på 1.500 medmennesker. Nå blir de nøye valgt ut blant dem som håper å trekke vinnerloddet, av de langt over 30.000 flyktningene som fortsatt er strandet i et kriserammet Hellas.
Fortsatt venter den syriske familien på å få tildelt et land – et land som ikke bare ber dem holde seg der “i nærområdet”, men som tilbyr skolegang for sønnen, trygghet og en jobb å leve av. Det er vondt ikke å vite hva slags fremtid som venter. Det er vondt å lese på nettet at Europa krangler om å ta imot færrest mulig av dem som flykter fra krig og truende konflikt. Heldigvis har kvinnen en svigerinne og venner i Nea Kavala. Hun går på engelskkurs og deltar i aktiviteter i leirens Women’s Space – Community Center, bygget av en annen hjelpeorganisasjon kalt We are here! – noen ganger kalt “We are (still) here”.
Historien om de kvinnelige syslene i Nea Kavala er både frodig og fruktbar. I dette rakleverket av et hus hvor det regner inn i bøtter og spann, foregår det nemlig håndarbeid for nybegynnere og kyndige, opptil flere dager i uka. Med symaskiner nylig sendt fra Høgskolen i Notodden, med oppklipte stoffer, filler og garn i alle regnbuens farger – og med oppskrifter, strikkepinner og heklenåler som del av et ad hoc-prosjekt kalt “Knitting across borders”, også dette sendt til leiren fra en innsamling vi husflidskjerringer sto for på nyåret.
Ta historien til et par svarte jeans, størrelse medium herre. Fordi det er fredag, er det tid for ”Buy back” fra den vesle kiosken hvor Dråpen i Havet distribuerer frukt og grønt et par ganger i uka, deler ut pakker med ris ukentlig og andre tørrvarerasjoner innimellom når varelageret og pengebeholdningen tillater det.
Denne formiddagen i mai leverer en ung gutt på 19 inn vinterjakka si, sammen med en rekke andre varme klær som han og den to år eldre broren nå har prøvd å vaske som best de kan. I kaldt vann, for ennå har ikke de seks vaskemaskinene som er donert denne leiren passert det omfattende greske byråkratiet.
Dette er altså historien om noen vaskemaskiner som ble donert Dråpen i Havet for flere måneder siden. De står fortsatt lagret i en hangar på denne nedlagte flyplassen, hvor Nea Kavala er blitt til et velfungerende multikulturelt minisamfunn det siste halvannet året. Mye er ennå ikke på stell, men tilsynelatende går det greit at mennesker på flukt fra mange ulike nasjoner er samlet til et liv i uvisse.
Langs denne flystripa på et ganske så øde jorde prøver de å skape seg det som begynner å ligne et slags liv. For de urbane beskrevet som in the countryside, absolutely in the middle of nowhere. Leiren er fremdeles drevet av de greske migrasjonsmyndighetene og med de fleste oppgaver delegert til Dansk Flygtningehjælp. Det har hittil ikke gitt fart i sakene. Kan hende blir det mindre slinger i valsen fra juni av, når det danske flyktningerådet overtar ansvaret for samtlige beboere og hele den daglige driften? Den som lever får se.
Selv om den svarte jeansen har noen flekker som verken de kurdiske brødrene eller de andre enslige asylsøkerne som de deler konteiner med klarer å få bort, får unggutten 4 dråper per plagg i “Buy back”. Dråpene legges til i datafilen som viser hvor mye han og broren kan ”kjøpe” for neste gang deres konteiner står på lista over handletider i Dropshop. Og neste søndag, når de tar seg råd til å Skype med mor og far der hjemme i Aleppo, skal de vise fram at for mammas snille gutter er klesvask a piece of cake.
Ta historien til noen slippers med vovede motiver. Riktig så enkelt ville det ikke vært for gutta å vise foreldrene sine hva slags skotøy som noen har fått seg til å gi bort til flyktningene. DiHs feltkoordinator Atle Gabrielsen Førsvoll nøler ikke med å sammenkalle oss dråper til et hastemøte inne i Dropshop. Utlevering av slippers med puppedamer demonstrerer hva veldedighet absolutt IKKE er. Ei heller noe å være bekjent av, når vi skal møte våre likemenn og -kvinner med verdighet og gjensidig respekt for hverandres verdier.
Denne fredagen blir 585 plagg levert inn i Buy Back – og de beboerne som benyttet seg av ordningen er hele 2.340 dråper rikere som de snart kan handle shortser, t-skjorter og andre sommerklær for. Hvis slikt fins tilgjengelig, da. Etter at heten satte inn, har det vært rift om eskene som dråpene kommer med av nysorterte varer. Knapt en kortbukse er å oppdrive for gutter over 6-8 år, ei heller kortermete plagg for voksne. Heldigvis fikk vi med oss en drøss av slikt i bagasjen fra Norge, blant annet levert til DiHs hovedkontor på Skøyen i Oslo. Det går unna som et visst hvetebrød.
De tilbakeleverte klærne til DiH-kiosken i Nea Kavala blir sortert på ny. Den svarte jeansen får en omgang på et lokalt vaskeri i nærmeste by, men heller ikke det hjelper. Slik havner buksa oppi en kasse merket ”Sewing project”, på lageret som Dråpen i Havet disponerer i den vesle landsbyen Gorgopi. En stripete skjorte med hull i tar samme veien. Snart skal en viss lomme klippes av på den svarte jeansen. Og den skal sys sammen til et handlenett som en somalisk kvinne stolt viser fram for sine medsøstre.
Ta også historien om en litt fillete duk og et dynetrekk som beskyttet en bordvev og noen små grindvever som Kirsten og jeg tar med oss som mulig supplement til Signes syprosjekt. Vi håper å få organisert en utlånsordning, hvor man kan sitte i skyggen utendørs og veve matter, sitteunderlag, belter eller hanker til handlenettene. Den rutete duken og det sjøgrønne trekket blir lagt i esken merket syprosjektet. Kommende uke skal de forvandles til en sminkepung og en bæreveske.
Ta historien til en 15-årig jente fra Somalia som sier hun aldri har tatt i en saks før. Det går 20 minutter og hun trakterer symaskinen med både sikksakk og rettsøm. Etter enda en time er hun nesten ferdig med sin sjøgrønne bag. Den vil hun ta med og vise til mamma. Et bredt glis, før hun på tro og ære lover at både storesøster og mor blir med neste gang, førstkommende mandag. Historien om den stripete skjorta med hull i? Jo, den klippes opp i lange tynne remser, remsene blir til et nøste og senere heklet som et sirkelrundt teppe. Om noen få dager er matta plassert foran døra inn til konteineren til en kongolesisk familie, fraktet med buss til Nea Kavala for to uker siden.
Ta historien om stabler av brukte klær, lagt i plastbaljer på et søndagsmarked i Gorgopi. Kirsten og jeg er satt opp til å ”drifte” det i et par timer, sammen med greske Maria Peteini og franske Juliette Tassy. Vi har fått vite at arbeidsledigheten er stor i dette distriktet av Hellas, hele 60%. Alle tiltak som demmer opp om krefter som syns det blir så altfor galt å forfordele flyktninger når også den jevne greker sliter mer enn godt er, tas imot med åpne armer. Mellom klokka 11 og 13 hver søndag setter dråpene ut nyfylte baljer med klær og sko. Folk kan bare forsyne seg fritt av det de trenger, kun registrere antall plagg hos oss i etterkant.
Her fins ikke ”left-overs” eller ræl fra gamle dråpedonasjoner, men skikkelige ting å velge mellom. Jeg finner straks en kåpe jeg gjerne skulle brukt en kjølig vårdag, hvis jeg hadde sett den på loppis hjemme. Men kåpa går til en ung og vakker jente. Vi nikker til hverandre – gir tommelen opp med et anerkjennende smil.
Dette er historien om en happening å bli glad av, et tradisjonelt marked med kaklende kvinnfolk som hviner over godbitene. Mange ”kunder” slår av en prat, spør hvor vi kommer fra og forteller at de selv er albanere, grekere eller bulgarere. Dette er langt unna lua i hånda, men humor, varme og masse spetakkel. Like før vi skal bikke rekorden med over 450 varer utlevert over disk, kommer en mann innom markedet. Kona hans venter tvillinger, en jente og en gutt. Slik blir dette også historien om to fulle bæreposer babytøy inne fra lageret og en sluttnotering på 485 items. Jeg gjenkjenner mange av de hjemmestrikkede plaggene vi hadde med sist jeg var dråpe. Pluss noen fargeglade luer som fruen kan ha til neste vinter. Så avgjort med heilnorske strikkemønstre. Jeg sender en velfortjent takk til alle som bidrar med sitt i det hjertevarme nord!
Så er det historien om Signes syprosjekt, foreløpig to dager ukentlig inne i Women’s Space. Vi bestemødrene, dvs. Kirsten, som er langt mer erfaren syerske enn meg, er blitt bedt om å bistå med mest mulig tilrettelegging mens disse aktivitetene foregår. Vi rigger alt utstyret og setter fram maskinene. Og dette er jammen litt av en suksess! Språkproblemer kan vi bare blåse en lang marsj i. Og når vi attpåtil får prøvd oss med vev-workshop i leiren, ja da er moroa komplett. For dette er også historien om fleksibilitet, og om det å være åpen for nye gjenbruksideer som ikke er sugd av eget bryst. Og om fire små nøster sterkt Rauma-garn i ull, som Kirsten straks lager en ny renning av, via noen stolbein og en krakk i Women’s Space. Fire farger som en forsommerdag i Hellas blir til et belte i løpet av et par timer – skapt av en moden, fingernem og høyst vevkyndig, afghansk kvinne.
Dette er også historien om en ekstra bonusstund for meg, med mine sju barnebarn som jeg savner der hjemme. En kvinne i 20-årene komer til Women’s Space med sin lille sønn på 5 måneder. Nå studerer hun ivrig at grindveven løftes opp og ned der på nabobenken, og at renningsripsen lager et fint mønster på vevnaden. Jeg dikkedikker med ungen som best jeg kan, men er nok i bråeste laget. Mor knuger den smilende babyen inntil seg. “It’s her first child”, smeller det fra sidelinja. Men så sannelig blir dette historien om hvor langt man kommer med gurglespråk, nynning og sang. Hun rekker meg plutselig babyen, etter at jeg har sittet ved siden av dem en liten stund. Det blir mange Pål sine høner før enda et ferdig hårbånd klippes av renningen, og en fornøyd mor overtar en søvndysset sønn fra en like fornøyd ”Kari Trø” sin arm.
Meningsfull aktivisering gjør noe med en. Stolthet over å mestre det man aldri har prøvd før, å få til et produkt som kanskje kan selges i Dropshop på stedet, som man deretter får betalt for i form av dråper. Senere er tanken at kvinnene kan sy, hekle og eventuelt veve og strikke produkter som kan selges for ekte penger via Dråpen i Havets nettbutikk hjemme i Norge. Det er ennå et skritt fram dit. Foreløpig er det skapergleden og tilfredsheten over å ha lagd noe til eget bruk, som regjerer.
Det eneste skåret i gleden er at disse håndarbeidsaktivitetene innendørs ikke er for menn. Blant annet i Syria og Afghanistan har de rike tradisjoner for menn i yrker som skreddere og vevere. Men også strikking og andre husflidsferdigheter holder de i hevd. Dessverre går ikke det her – kulturelle barrierer er én grunn, mangel på disponible lokaler en annen. Men tilliten er stor. Mennene kan gjerne komme til Women’s Space og låne med seg en symaskin for reparering av klær eller annet. Det er imidlertid vekket et håp i det siste: Hvis flyhangaren eller noen fraflyttet konteiner eller to kan frigjøres på sikt, kan det hende det blir fart i sakene. Et snekkerverksted hvor man kan låne verktøy og materialer til spikerteltene foran konteinerne, er allerede på beddingen.
Det er tidlig formiddag, stille i flyktningleiren og tredje dag av ramadan. Ikke alle beboerne i Nea Kavala er muslimer, så klart, men her lever man side om side og respekterer hverandre. Senest i forgårs kom det 24 nye flyktninger fra seks ulike land, alle fraktet hit til Nord-Hellas med ferge fra den greske øya Chios og derfra videre med buss. Her får de ly og blir en del av et minisamfunn fram til intervjurunder og asylsøknadsprosessen har kommet et skritt videre. Forhåpentlig til noen andre europeiske land har sagt ja til å huse dem. Eller: Inntil de kan vende hjem igjen og/eller skape seg en fremtid dit de kommer. En eller annen gang. Dessverre altfor ofte langt der framme.
Dette er historien om at alt det som kan løfte beboerne ut av den passiviserende ventemodusen, tas imot med takknemlighet, raushet og entusiasme. Det er destruktivt å sitte dagen lang med nesa nedi mobilen. Lese om krigens redsler der hjemme. Lengte, vente, savne. Men når anledningen byr seg for en deilig, fantasiboblende stund i Nea Kavala, beredes grunnen for håp og forsiktig optimisme.
Det blir nødvendig med noen etterord: Mens jeg har skrevet denne artikkelen i uka etter hjemkomsten, har det tikket det inn en opprørende melding fra NRK. For første gang på sju år vil norske myndigheter starte retur av asylsøkere til Hellas. Begrunnelsen er hinsides. Ifølge Dublin-avtalen skal slike søknader behandles i ankomstlandet. Men returer av dette slaget ble stanset i 2010 på grunn av kritikkverdige forhold i det greske asylsystemet. En dom i Den europeiske menneskerettighetsdomstol slo fast at returene til Hellas ville innebære brudd på menneskerettighetene.
Det er helg og vi skriver pinse 2017. – Ifølge Europakommisjonen har forholdene for asylsøkere i Hellas nå blitt betraktelig bedre, kommer det bramfritt fra statssekretær Torkil Åmland (Frp) til NRK. – De har funnet ut at det er fullt forsvarlig å returnere i henhold til Dublin-avtalen. De har fått tilbake bedre mottaksfasiliteter, saksbehandlingsprosedyre, og så videre, slik at man kan komme i gang igjen, legger han til.
Regjerningens talsmann har ikke peiling. Han vet overhodet ikke hva han snakker om. Men JEG vet. Såpass at jeg like bramfritt kan rope: Heia Dråpen i Havet! Og dessuten: Takk for meg, for denne gang.
Post a comment