Denne gangen har turen gått til Nea Kavala, som ligger helt nord i Hellas. Grunnen til at jeg reiser, bunner i det store behovet for frivillige. Fire ganger har jeg opplevd dette med egne øyne. Fått møte mennesker på flukt – på leting etter trygghet og sikkerhet. På jakt etter et verdig liv.
Tekst: Iselin Wiken
Hjemme møter jeg ofte mennesker som tror at flyktningkrisen er over. Det at media ikke dekker situasjonen i like stor grad som tidligere, gjør at vi stadig hører mindre og mindre om den. Folk lukker øyne og ører og later som om krisesituasjonen ikke eksisterer – eller så er det slik at man rett og slett ikke ønsker å vite.
Som frivillig har man mulighet til å formidle hva som faktisk skjer rundt om i flyktningleirene, her i vårt Europa. Jeg mener at en av våre viktigste oppgaver er å være disse menneskenes øyne og stemmer ut til verden – og ikke minst å lytte til hva de selv har å si og fortelle.
Igjen så møter man utrolig mange fantastiske mennesker. Noen har høye utdannelser, andre er ivrige i sporten de brenner for, enkelte snakker opptil fire til fem forskjellige språk eller er talentfulle kunstnere. Til nå har jeg blant annet møtt en olympisk svømmer, en profesjonell danser fra Syria, samt lærere og advokater – de har en gang vært sterke ressurser i sine hjemland.
Noen kommer fra ingenting og har levd på flukt hele sitt liv, andre er syke og burde ha fått god helsehjelp. De har solgt alt de eier og har, for så å flykte til ukjente steder her i Europa. Veien vet man er livsfarlig – men de er desperate etter å få lov til å leve og starte på nytt… Hvem ville ikke ha gjort dette?
Den første turen vår til Chios var i januar 2016. En måned senere var vi igjen nede på øya. Det var også da Europas grenser ble strammet inn og stengt. Samtidig trakk de store organisasjonene seg ut fra leirene. Barn, unge, voksne, gamle, syke og gravide satt bak piggtråd og gjerder uten tilgang på mat, vann og babymelk. Dette er nå to år siden – og i dag er det fortsatt mange som er på stedet hvil her i Hellas. I Nea Kavala har jeg møtt flere av dem vi den gang møtte og tok i mot på Chios.
Her i Nea Kavala har Dråpen startet opp ulike prosjekter. Formålet er å skape en så verdig hverdag som overhodet mulig for dem som er bosatt her. Aktivitetene er blant annet sykkeltrening for kvinner og menn, sykkelutleie, åpning av vaskeri, bygge og reparere grupper”, sy-timer, utdeling av grønnsaker, og en egen Drop Shop hvor beboerne får «Dråper» som de kan handle for hver uke.
Dette er et fantastisk system som er med på å aktivisere mennesker – slik at de selv opplever å få gjort noe, og får noe ut av dagene sine. I all elendigheten er dette med på å skape noe glede og trivsel. Uten disse tilbudene hadde nok dagene blitt ekstremt mye lenger og tyngre for flere av de bosatte her.
Drop Shop
Sykkelutleie
Hjemme feires gjerne påsken sammen med familie og venner. Man koser seg litt ekstra enten det er på hytte eller hjemme. Mange assosierer gjerne påsken med langrenn, kvikklunsj, appelsin og deilig kakao i påskesola. Selv har jeg gode minner fra å løse påskekrim på TV og fra melkekartongen, lete etter gjemte påskeegg i hagen og å dra opp på fjellet med gode venner.
Her i Hellas er det mange barn som ikke får oppleve noe av dette, og frarøves muligheten til å skape egne ferieminner. Noen av barna får faktisk skoleundervisning, noe de liker veldig godt. Men også skolen tar påskeferie her i Hellas. Man opplever dermed at barna ikke har noe å se frem til om dagene – da er det ekstra fint at vi frivillige kommer og setter i gang en aktivitet eller to.
Som frivillig jobber man side om side med andre frivillige fra ulike land. Hva man jobber med, hva man studerer eller om man er pensjonist er uten betydning. Med det samme formålet om å være et medmenneske blir vi som en stor familie. Vi jobber sammen, lytter til hverandre, ler masse, griner og trøster hverandre i fellesskap. Vi deler denne opplevelsen, og ved dette knyttes utrolig sterke bånd.
Når man kommer hjem etter en slik tur får man gjerne spørsmål som «Hvordan var det?» og «Fortell?». Man prøver så godt man kan å videreformidle og fortelle hva man har vært med på, men det er ikke alltid lett for mennesker hjemme å faktisk forstå det man som frivillig har opplevd eller gjort.
Mens de fleste har en super-ferie fylt med aktiviteter, er det utallige mennesker som lever i frykt for hva morgendagen og hva resten av livet bringer. Jeg synes det er viktig at man snakker om dette og setter pris på hva man har og hvem man har rundt seg.
Jeg føler meg utrolig heldig som har muligheten til å jobbe som frivillig for Dråpen i Havet. Jeg har selv fått følge utviklingen til organisasjonen, og fått oppleve hvor dyktige Dråpen i Havet har blitt. Man lærer utrolig mye på disse reisene, får mer kunnskap og vokser som menneske.
Mitt mål er å fortsette å bidra der hvor mennesker trenger hjelp og behovene er størst. Jeg vil fortsette å snakke om opplevelsene mine hjemme, slik at flyktningkrisen ikke glemmes eller tones ned.
En dag vil kanskje noen av mine nærmeste bli med meg å jobbe som frivillig?
Man kan ikke hjelpe alle – men alle kan hjelpe noen. Som en Dråpe i Havet.
Post a comment