Artist, låtskriver og produsent Gaute Ormåsen valgte å reise som frivillig feltarbeider med Dråpen i Havet for å se med egne øyne hvordan situasjonen i Hellas var. Han hadde mange spørsmål, og et sterkt ønske om å bidra. Reisen gav han svarene han trengte. Det var barna som gjorde størst inntrykk på Gaute, og etter at han ble pappa selv har følelsene for mennesker på flukt blitt enda sterkere. Les mer om Gautes erfaringer som frivillig feltarbeider for Dråpen i Havet her.
Av: Vibeke Hoem, Informasjonsmedarbeider, Dråpen i Havet.
Hva gjorde at du valgte å melde deg som frivillig?
– På den tiden jeg reiste satt jeg med mange sterke følelser og spørsmål jeg bare måtte få svar på. Det hadde vært mye i media. Bildet av den døde gutten, Alan Kurdi, på stranden, folk som spente bein på flyktningene, og samtidig var det enormt mye diskusjoner her hjemme. Den ene siden påsto at det bare var lykkejegere og terrorister som var på vei, mens den andre siden hadde stor sympati og medfølelse med flyktningene.
Jeg satt lenge og diskuterte på sosiale medier, men merket fort at jeg egentlig pissa i motvind. Det var vanskelig for meg å vite hva som var rett og galt i alle påstandene folk slang rundt seg. Jeg hjalp uansett ingen nevneverdig med engasjementet mitt.
Jeg bestemte meg for å dra ned for å se med egne øyne hvordan situasjonen var, og selvfølgelig for å hjelpe der det trengtes. Jeg hadde først og fremst barna i tankene. De er alltid uskyldige uansett.
Hvor arbeidet du og hva var dine hovedarbeidsoppgaver?
– Jeg reiste til Lesvos i slutten av september 2015. Jeg leide en bil slik at jeg kunne fylle den med nødvendige varer som vann, bleier mat osv. Jeg sto en del på stranden når båter kom inn. Noen ganger trengte jeg ikke gjøre noe siden det var nok av andre til å hjelpe. Mens andre ganger kunne vi være bare to til tre stykker som stod i en steinrøys i vannet, og prøvde å holde balansen samtidig som vi bar unger og babyer i land.
Hvilke erfaringer gjorde du deg som frivillig?
– Jeg fikk svar på det jeg lurte på. På en måte var mange ulike påstander rett. Det var alt mulig av folk som kom inn, stort sett syrere og Afghanere, men også fra andre nasjonaliteter. Jeg opplevde at de er som meg og deg. Veloppdratte ofte velutdannede, høflige folk, de viste også stor takknemlighet for hjelpen fra oss frivillige.
Jeg fikk se med egne øyne hvor viktig det er med frivillige siden de store hjelpeorganisasjonene ikke har mulighet til å være overalt. Jeg tror ikke jeg reddet liv, men at Dråpen i Havet har reddet liv, det er jeg overbevist om.
Noe eller noen som gjorde spesielt inntrykk?
– Det er alltid barna som gjør mest inntrykk, det var trist å se de sove ute på fortauene på natten.
Har arbeidet som feltarbeider preget deg i ettertid?
– Jeg har selv fått to barn siden jeg var på Lesvos, og jeg merker at når jeg ser hvor fint mine barn har det så blir jeg både glad og trist samtidig fordi det ofte streifer meg hvor lite det hjelper barn på flukt at jeg gir all min kjærlighet til mine egne barn. Jeg får på en måte dårlig samvittighet av at verden er så urettferdig, og at jeg og mine er så ufattelig heldige.
Lyst til å bli feltarbeider? Les mer her