”Dråpens innsats er en dråpe, men utrolig viktig og godt organisert. Bare å holde orden på logistikken av oss frivillige krever gode menneskelige kvalifikasjoner og lederegenskaper. Det gikk forbløffende bra ved gode lederes tålmodighet og overblikk. Tilbudet er strålende selvom mange i leirene ikke nås. Den sosiale sysselsetting, språkopplæring, håndverk, spill, sport og mye mer er noe av grunnlaget for å skape håp. En dråpe hjelper.” – William Nygaard, tidligere forlagssjef og direktør i H. Aschehoug & CO A/S, styreleder i Norsk PEN og frivillig feltarbeider for Dråpen i Havet.
Av: Vibeke Hoem, Informasjonsmedarbeider i Dråpen i Havet
William Nygaard er for mange best kjent som forlagssjef og administrerende direktør i forlaget H. Aschehoug & CO A/S, og senere som styreleder i Norsk PEN. I 2018 reiste han til Lesvos som frivillig feltarbeider for Dråpen i Havet. Denne uken, torsdag 20. juni på verdens flyktningdag deler han sine refleksjoner og erfaringer knyttet til flyktningsituasjonen i Hellas og Europa i forbindelse med lansering av rapporten “Tidsvitner fra Hellas” på Kulturbåten MS Bjørvika. Vi har snakket med William Nygaard om hans erfaringer som frivillig feltarbeider på Lesvos, menneskemøter som har gjort inntrykk og hans refleksjoner rundt dagens flyktningsituasjon i Hellas og Europa.
Hva gjorde at du ønsket å reise som frivillig feltarbeider til Hellas med Dråpen i Havet?
– Lenge før jeg sluttet som forlegger, det er hele ni år siden nå, hadde jeg lyst til å gjøre noe i felt for å oppleve og lære hva som møter flyktninger når siste utvei i deres liv blir å flykte. Jeg havnet i stedet i PEN-systemet, verdens største organisasjon for ytringsfrihet. I Norsk PEN besøkte vi rettssaker og hadde flere fengselsbesøk i Tyrkia, vi har opprettet et PEN-senter i Kabul, Afghansk PEN, med støtte fra norsk UD og har etablert PEN Eritrea in Exile. Vi besøkte kongresser i mange utsatte verdenshjørner. Og vi har bygget opp et vokter-system av ytringsfrihetens mangfold her til lands, Norsk prosjekt for ytringsfrihet og ytringsansvar. Etter seks år i styre og stell av ytringsfrihetens stadig mer utfordrende kår, er jeg tilbake til utgangspunktet. Flyktningsituasjonen har forverret seg og det var tid for nye utspill.
Hva møtte deg på Lesvos, og hva tenker du om arbeidet Dråpen i Havet gjør i flyktningleiren Moria og i vårt Drop Centre?
William Nygaard sammen med Kristina Quintano på «Gravplassen», Lesvos av hundretusener av liv-vester og rester av båter
– Kristina Quintano, Budbringeren fra helvete, brakte Erle og meg i kontakt med flere aktivister på Lesvos og Dråpen tok oss i mot som frivillige. Det er vi veldig takknemlig for. Det var lærerike og sterke dager. Vi var lydige og ulydige. Vi respekterte alle spilleregler helt frem til avreise. Vi var forsiktige med å formidle informasjon hjemover, over sosiale medier, av personvern hensyn. Trolig var vi for forsiktige fordi det er viktig at det blir kjent hvordan mangfoldet av Europas utilstrekkelighet blir kjent. På avreise-dagen kastet vi den gule vesten og gikk inn i Morias indre kjerne via det berømte hullet i gjerdet. Slik fikk vi med oss både teltforholdene utenfor piggtråden og det tettpakkede miljøet under triste hygienske forhold innenfor piggtråden. Livssituasjonen utenfor som innenfor er uakseptabel, ja, som en mare, spesielt i regn og kuldeperioder og over tid. For kvinner som barn er ivaretak av sikkerhet så godt som fraværende. De frivillige bøter på. Lekke telt og fuktig jord hører dårlig sammen. Overfylte ISO-bokser uten privatliv er ikke et signal om en fremtid. Hundrevis av soveposer fra Dråpen lindrer, men det er som en dråpe. Flyktningers håpløse uvisshet er noe av det verste. Venting på usikre svar om enkeltpersoners og familiers fremtid er en fortvilelse.
Noen hendelser eller menneskemøter som gjorde et spesielt inntrykk?
– Vi møtte en frivillig på Drop-senteret, en tidligere journalist fra Afghanistan med åpenbare talenter. Han hadde flyktet etter dødstrusler fra Taliban. Hans onkel, en politi-offiser, var henrettet og hans beste venn fra journalist-utdanningen ble skutt utenfor sin moskè. Beskjeden kom mens vi jobbet på senteret. Vår venn er en søkende mann som er i ferd med å miste håpet. Vi prøver fortsatt å hjelpe ham til å forstå at pågangsmotet er det som skaper veien videre. Men det er så mange slike i Moria. Vi møtte to fra Afghanistan som var blitt deportert fra Norge etter nærmere to års opphold. Den ene snakket kav bergensk og den andre rogalending. De søker friheten på ny og med tilsynelatende friskt mot. Vil de lykkes og hvor havner de eventuelt neste gang? Det var oss som ble i stuss; for hvor lang tid skal de bruke av sine unge liv for å få et svar om sin fremtid? Vår telling viser at det kan ta seks til åtte år før de kan havne trygt i et nytt hjem. Og det kan gå like lang tid og de har ikke kommet noen vei. For oss – skaper slik handlingslammelse sinne og aksjonslyst for å bevisstgjøre der midler og makt finnes til å kunne hjelpe.
Hvilke tanker gjør du deg om den nåværende flyktningsituasjonen i Hellas og i Europa?
– Flyktninge-situasjonen er forstemmende. Historien kommer til å dømme statsledere i Europa for deres utilstrekkelighet når storpolitikk har skapt disse voldsomme flyktningestrømmene. Krigene i Midt-Østen og Tyrkia-avtalen er en dårlig kombinasjon, for å si det sånn. Det er til syvende og sist udugelige statslederskap i denne verden som har utløst situasjonen. Og når krisen oppstår mobiliseres verken en selverkjennelse av skyld eller et ansvar for å løse en dyp menneskelig tragedie. Italia og Hellas er utsatte land. Men brukes midler som er gitt dem på en måte som tar det rette humanitære ansvar? Svaret er så åpenbart et – nei. Og et undrende nei. For midler finnes i et kretsløp, men sporer de veien til de rette? Frivillige organisasjoner som Dråpen i Havet, The Humanity Team, The Hope Project, Advocates Abroad og langt flere holdes utenfor de offisielle finansielle kretsløp for støtte. Hvorfor det? Og de store etablerte hjelpe-organisasjonene har trukket seg ut. Hvorfor det? Unntaket var Leger uten Grenser. Og ingen skip plukker opp flyktninger i dagens situasjon? Hva slags politikk er dette i valget mellom å skremme og å redde liv – i en situasjon hvor krisen er skapt politikken selv? Hvor er statslederskapet med ansvar og evne til å påpeke prioriteringer og aktiv handling?
Hvilke refleksjoner gjør du deg nå i ettertid av feltoppholdet?
– Det virker som om politikere har falt i den klassiske og farligste fella av alle – håpløsheten har gjort dem handlingslammet når krisen er et faktum. Da lukkes øynene og mediene svikter. Da blir det grasrotas ansvar å bevisstgjøre. Det er en lang vei å gå. I mellomtiden gjøres uvurderlig innsats der hjertet banker – i de frivillige og små organisasjonene som har sett og følt på kroppen hva krisen koster av liv og menneskeverd.
Det er fortsatt mulig å melde deg på Dråpen i Havet sitt arrangement på Kulturbåten MS Bjørvika i Oslo fra klokken 11.30-13.30 torsdag 20. juni. Påmelding til hanneb@drapenihavet.no. Les mer om hele arrangementet her