Nyheter og historier fra felt

Den internasjonale kvinnedagen – Vi hyller styrken og utholdenheten til kvinner på flukt

I dag er det den internasjonale kvinnedagen. På denne dagen er det vanlig at vi setter søkelys på kvinner som i dag kjemper for full likestilling og for trygghet. I tillegg feirer vi kvinner som viser styrke og mot – i samfunnet generelt, og i livet rundt oss. Det er i denne ånden at jeg har lyst til å presentere to utrolige kvinner som jeg er blitt kjent med i mitt arbeid som frivillig i Dråpen i Havet i Hellas. I dag er vi venner. Selv om disse to kvinnene har forskjellige bakgrunner og livshistorier, har de noe felles: begge har risikert døden for å komme til Europa, desperate etter å finne et bedre liv for seg selv og sine familier. Men, fordi de kom til Hellas etter at EUs beryktede avtale med Tyrkia hadde trådt i kraft i mars 2016, ble begge sittende fast der, i Hellas, hvor de ble tvunget til å leve under farlige, utrygge og uverdige forhold.

Av: Heidig Mogstad, frivillig feltarbeider for Dråpen i Havet / Oversatt av: Richard Hugh Peel

Disse kvinnenes opplevelser som migranter kaster lys over prisen flyktninger og migranter må betale som et resultat både av den stadig hardere holdningen de treffer i Europa og av en asylpolitikk som er hardhjertet og ofte virker vilkårlig. Hva disse to kvinnene forteller, vitner om alle kvinners styrke og utholdenhet når de er på flukt.

Aidas historie

Aida* har brune øyne, lysfarget hår og et vinnende smil. Hun er kurdisk, og er fra Afrin – et hovedsaklig kurdisk distrikt i det nordlige Syria. Mitt første møte med henne var i Souda flyktningeleir på øya Chios i høst 2016. Den gangen bodde hun i et lite telt hun delte med sin mann og deres tre barn og annen famile fra Syria. Alle barna var syke med tuberkulose, og Aidas familie ba innstendig om å bli flyttet til et “herberge” i byen, hvor det bodde flere utsatte familier. Forespørselen ble nektet, og det var der, i sitt ynkelige telt, at den unge familien måtte møte den kalde vinteren.

Det var ofte at Aida og hennes mann inviterte de frivillige til te eller kaffe. I begynnelsen kunne hun veldig lite engelsk, og hennes mann og en venn måtte oversette. Gang på gang sa hun: – Jeg er en mor og det eneste jeg ønsker er at mine barn skal være trygge og glade. Vi nikket og oppfordret henne til å være positiv. Jeg husker godt at jeg mente at Aida og familien, en kurdisk-syrisk familie med tre små barn, til slutt ville bli tilbudt asyl. Men jeg tok feil.

Illustrasjonsfoto av en provisorisk butikk i en flyktningleir i Athen.

Nesten to år senere, besøkte jeg Aida og familien i en flyktningeleir midt i Athen, og der bodde de i en mindre container. For å tjene litt penger, brukte familien halvparten av plassen in containeren til å drive en uformell matbutikk. Jeg ble invitert til å sitte ned på familiens senger i den andre enden av containeren, men snart satte vi alle i en sirkel på gulvet, som er vanlig. Gjestfrihet er et grunnfjell hos kurderne, som det er i de fleste kulturer i Midtøsten, og Aida serverte oss velsmakende tallerkener med hummus, tomater, oliven, krydret egg, brød og olivenolje. Senere ble jeg servert vannmelonskiver og kaffe. Da jeg besøkte dem en annen kveld, serverte Aida hjemmelaget pizza.

Selv om jeg ble glad da jeg traff familien igjen, var det meget trist å oppleve hvordan deres situasjon var. Etter å ha levd i “limbo” i mer enn to år i Hellas, hadde Aida og familien nettopp fått asylsøknaden sin avslått for andre gang. De var fast bestemt på å anke denne avgjørelsen, og de engasjerte en advokat, men denne advokaten utnyttet deres vanskelige situasjon og forsvant med deres penger. Naturlig nok ble Aidas mann frustrert, og han bygynte å miste tillit til systemet. – Vi har sett så mange syriske familier komme og gå, men vi blir, sa han. – Asylsystemet er ikke skapt for folk som oss som følger reglene. Tanken om å bli sendt tilbake til Tyrkia, det landet som i våren 2018 hadde okkupert med makt familiens hjemmeby Afrin, var skremmende. Stort sett er Tyrkia ikke noe godt sted for flyktninger, og kurdene er stigmatisert og ofte mishandlet.

Til tross for alle disse vanskelighetene, forsøkte Aida å være positiv. Hennes eldste sønn og datter gikk på skolen om ettermiddagen, og hun var glad barna hennes lærte å snakke både engelsk og gresk. Hennes barn hadde også mange venner i leiren, og, i motsetning til mange andre leirer, hadde man en trivelig lekeplass og en del idrettsfasiliteter. Men deres yngste sønn hadde problemer. Rett som det var hadde han mareritt og våknet skrikende eller gråtende.

Da søknaden ble avslått for andre gang fikk Aida og mannen et dilemma. Deres advokat, før hun forrådte deres tillit, hadde sagt til familien at sjansen for å vinne en ankesak var god. Spørsmålet var: Skulle de sette sin lit til det åpenbart defekte systemet og bli i Athen for å kunne møte opp i retten for å bestride avslaget? Eller skulle de bruke alle sine oppsparte midler for å skaffe falske pass og forsøke på ulovlig vis å komme seg til Tyskland eller et annet land i Nord-Europa? Ingen av alternativene var gode – dette var foreldrene enige om. Men de hadde ikke noe annet valg. Aida og hennes mann understreket at de ikke hadde flyktet til Europa – og dermed risikert barnas liv – bare for å bli sendt tilbake til et “helvete” i Tyrkia eller i den krigsherjede Syria. – Jeg vil gjøre hva som helst for mine barn, sa Aida til meg siste gang jeg snakket med henne. Hvordan jeg kunne ønske at Europa behandlet henne og hennes familie med den samme gjestfrihet som de har vist mot meg og andre frivillige!

Mursals historie

Mursal (navnet betyr “rose” på persisk) er 28 år, og ble født og vokste opp i Afghanistan. I 2007 giftet hun seg med sitt livs kjærlighet, Benjamin**. Med en sikkerhetssituasjon i deres land som i økende grad var sårbar og uviss, bestemte de seg for å forlate Afghanistan. Benjamin migrerte til Norge i 2011; han søkte, og fikk til slutt, oppholdstillatelse. Etter ca. to år i Nord-Norge, søkte Benjamin om familiegjenforening med Mursal, som fremdeles var i Afghanistan. Hans søknad ble avslått med den begrunnelsen at han ikke tjente nok, og at UDI (Utlendingsdirektoratet) ikke trodde at deres vielsesattest var gyldig. Men Benjamin var fast bestemt på å bli gjenforent med Mursal og bringe henne i sikkerhet i Norge. Derfor flyttet han til Oslo, hvor han klarte å tjene nok til å kvalifisere seg for familiegjenforening. Dessuten reiste han tilbake til Afghanistan for å få en ny vielsesattest. Allikevel ble hans andre søknad for gjenforening med sin kone avslått av UDI. Mistenkelig nok ble begrunnelsen for avslaget endret. Nå argumenterte UDI med at Benjamin, fordi han i 2010 hadde konvertert fra islam til kristendom, ikke kunne søke gjenforening med Mursal, som er muslim, fordi som UDI på stod, deres ekteskap var ugyldig i henhold til sharia-lovgivning.***

Boat arriving in Lesvos

Illustrasjonsfoto: Båtankomst Lesvos

Mens Benjamin gjorde alt han kunne for å få Mursal til Norge på lovlig vis, bodde Mursal sammen med sin søster i Afghanistan. Flere år hadde gått siden hun sist hadde sett sin mann, og trygghetssituasjon i Afghanistan hadde forverret seg. En dag bestemte Mursal seg for å forlate landet. Hun reiste ut via Iran til Tyrkia, og derfra risikerte hun sitt liv ved å krysse havet i en overfylt jolle, og nådde Lesvos. Ofte, når flyktninger klarer å komme frem til en europeisk kyst, er de glade og takknemlige, fordi de tror den verste delen av reisen er bak dem. Men, i motsetning til sin mann, nådde Mursal et Europa hvor man var desperat med å lukke grenser og å holde migranter og flyktninger ute.

Jeg traff Mursal da hun bodde alene i Moria flyktningeleir på Lesvos. Denne leiren er beryktet for sine farlige og uverdige forhold, og er spesielt utrygg for kvinner, som når som helst kan bli utsatt for seksuelle eller andre typer overgrep. En Oxfam-rapport forteller at mange kvinner sover med bleie for å unngå å bruke de kommunale toalettene om natten. Selv om Mursal bodde i en del av leiren som var reservert for enslige kvinner, enslige mødre med barn og mindreårige, følte hun seg utrygg, både i og utenfor leiren. Men til tross for sin frykt begynte Mursal å komme til aktivitetssenteret vårt i Moira landsby, som ligger i nærheten. Her kunne hun bruke Wi-fi, drikke te, lytte til musikk, praktisere yoga, og treffe andre kvinner. I tillegg fungerte hun som en dyktig og nyttig translatør i engelskklassene våre to ganger hver uke. Benjamin klarte å reise til Lesvos for å besøke henne, men det var umulig for ham å bli lenge, fordi han måtte tilbake til jobben i Norge.

Kvinner gjør håndarbeid på vårt Drop Center i Moria

Da Mursal til slutt hadde mottatt sitt “svarte stempel”, reiste hun til Athen, hvor hun igjen fikk besøk av Benjamin. Planen deres var å gifte seg på nytt i Hellas, slik at Benjamin igjen kunne søke familiegjenforening. Men det gikk ikke. Livet i Athen var vanskelig og ensomt for Mursal, slik som det ofte er for enslige menn og kvinner på flukt. Mursal var ekstremt redd for at hun skulle bli sendt tilbake til Afghanistan, og dette førte til at hun holdt på å slutte å spise, og sov dårlig. I likhet med andre som befant seg fastlåst i “limbo” på terskelen av Europa, konkluderte hun med at den eneste utveien var å forlate Hellas på ulovlig vis. Men dette innebar at hun ble kategorisert av “Festning Europa” som kriminell; til slutt ble hun funnet av politiet i Polen og fengslet. Vettskremt reiste Benjamin til Warszawa og betalte kausjon for å få henne ut av fengsel. Så langt mangler deres kjærlighetshistorie en “happy ending”. For øyeblikket bor Mursal i en flyktningeleir i Nord-Tyskland. I mellomtiden følger Benjamin opp sitt eneste alternativ for å oppnå familiegjenforening – å utfordre retten ved å anke avslaget.

Mursals historie kaster lys over hva Europas nye tøffe holdning mot folk på flukt kan koste, rent menneskelig. Fra et norsk perspektiv er hennes historie spesielt forferdelig fordi den viser hvor langt den norske staten er villig til å strekke seg for å hindre folk i å dra til Norge. Norske politikere snakker ofte om behovet for å hjelpe kvinner på flukt. I innledningen i sin nylig publiserte Strategi for norsk humanitær politikk, lover regjeringen at “Beskyttelse mot seksualisert og kjønnsbasert vold skal ha høy prioritet i den norske humanitære innsatsen.” (s. 20)

Det er maktpåliggende, og i den internasjonale kvinnedagens ånd og i tråd med den pågående kampen for full likestilling og trygghet, at vi ikke glemmer den vanskelige – og ofte desperate – situasjonen som kvinner utenfor våre nasjonale grenser befinner seg i. Vi må vise solidaritet overfor kvinner som Aida og Mursal, og dermed bekjempe de fysiske og mentale hindringene som kvinner på flukt møter når de søker sikkerhet og frihet.

*Aidas navn og noen beskrivende karakteristikker er blitt endret for å ivareta hennes families anonymitet.

** Mursal og Benjamin ba meg om å bruke deres virkelige navn.

*** UDI argumenterer med at for at en vielse utført i utlandet skal være gyldig i Norge, må den være gyldig i henhold til lokal lovgivning der den ble utført. Familielovgivningen i Afghanistan er en kombinasjon av statlig lovgivning, lokale skikker med status som vanlige lover, og sharia-loven. For tiden holder man på å endre rettssystemet i Afghanistan som et ledd i omleggingen av statsforvaltningen, men sharia-loven er fortsatt i bruk. Eksperter på Afghanistan har hevdet at det er moralsk forkastelig at den norske staten kan basere behandlingen av asylsøknader på et rettssystem de ellers, i andre sammenhenger, betrakter å være i strid med menneskerettigheter og, i særdeleshet, krenkende for kvinnenes rettigheter.