Ett år har gått siden EU-Tyrkia avtalen trådte i kraft. Antall flyktninger som søker hjelp i Europa er blitt betydelig redusert. Siden mars i fjor har snittet pr måned vært på «bare» 2450.
(Trude Jacobsen, Debattinnlegg i Klassekampen 20.3.17)
Men har de enorme pengesummene EU har betalt Tyrkia for å holde menneskene unna Europa ført til bedre kår for de omlag 2,9 millioner syriske flyktningene i Tyrkia?
Neppe! Hadde forholdene der vært til å leve med hadde de ikke valgt å utsette seg selv og sine barn for faren ved å krysse havet. De som nå klarer å komme over forteller ofte om 10-15 forsøk før de endelig lykkes. Det sier mye om det de flykter fra!
De 60.000 som har klart å komme seg til Hellas lever under umenneskelige forhold. Vinteren har ført til flere dødsfall. Mange har traumer som de ikke har muligheter for å bearbeide. Bare på øya Samos ble det meldt om 12 selvmordsforsøk i januar.
Jeg husker godt stemningen i leirene i Hellas i dagene før 20. mars i fjor.
Lykken i øynene til de som klarte å komme seg over før festning Europa var en realitet. Og skuffelsen i de samme øynene, da de innså at prosessen med å få dem registrert var så treg at de likevel ikke ble registrert før den viktige datoen, 20. mars. Flyktningleirene på øyene ble omgjort til fengsler der både barn og voksne ble sperret inne. Frivillige måtte tilføre bleier til nyfødte og suppe til de sultne gjennom hull i piggtrådgjerdet.
4. april ble den første gruppen på 202 mennesker eskortert tilbake til Tyrkia. Enkelte hadde ikke forstått hva de signerte på, og uttrykte stor redsel da de skjønte hva som var i ferd med å skje. Noen ble returnert uten at de fikk en reell mulighet til søke asyl i Hellas. Med svært begrenset antall saksbehandlere på øyene, ble det fort tydelig at Hellas ikke hadde kapasitet til å håndtere alle asylsakene. Etter denne første returen stoppet det opp og totalt fra april 2016 til januar 2017 har 838 mennesker blitt returnert til Tyrkia.
Vi hører ikke lenger så mye om flyktningenes kamp. De kommer ikke lenger til Norge. I dag, ett år etter avtalen ble innført, står jeg i en flyktningleir i Hellas. Jeg får spørsmål fra syrere om hvorfor Europa ikke vil ha dem. Jeg blir svar skyldig. Etter å ha møtt utrolig mange mennesker på flukt føler jeg meg sikker på at om det hadde vært vi som hadde måttet flykte tomhendt til deres land, hadde vi blitt tatt inn i varmen.
Post a comment