Er det ikke snart på tide at vi våkner opp?
I forrige uke begynte Dråpen i Havet å jobbe i ”safe zone” i Moria flyktningleir på Lesvos. Innenfor dette området, altså et nytt inngjerdet område inne i leiren, bor det 72 mindreårige barn. Bak lås og slå. Alle er foreldreløse, yngstemann er 1,5 år gammel. Denne helgen i slutten av august 2019 fikk vi beskjed om at en mindreårig gutt hadde blitt drept innenfor de såkalte trygge sonene. To andre gutter ble også skadet, den ene kritisk. Vi har fryktet at noe slikt kunne skje. Når alle de andre frivillige organisasjonene forlater Moria for kvelden, drar også de fleste fra politiet hjem. Tilbake sitter det en håndfull med politi, vakter og andre myndighetspersoner igjen i leiren. Monica Skilbrei, en av våre feltarbeidere på Lesvos forteller fra de siste dagene inne i leiren, og hvordan de opplevde å få vite om det forferdelige som skjedde i helgen.
Av: Monica Skilbrei, feltarbeider på Lesvos, Dråpen i Havet Foto: Illustrasjonsfoto
En ”rundtur” i Moria Camp
Siden det er ”strengt forbudt” å ta bilder inne i leiren, får jeg forsøke å ta dere med meg mentalt inn i leiren en tur. Dråpen i Havet har endelig fått tilgang innenfor de høye piggtråd gjerdene. Selv om jeg har vært her mange ganger før, er det umulig å bli vant med, eller herdet mot inntrykkene som hagler mot deg. Vi går opp den lange bakken fra parkeringsplassen, og inn i leiren. Solen steker og det er et virvar av stemmer, lyder og barnegråt. Det ligger en søtlig stank av kloakk, røyk fra brennende bål, svette og urin. Lukten ligger som et lokk over området og er så sterk at den faktisk kan gi deg hodepine og kvalme. Over alt springer det løshunder og ville katter. Lesvos har uendelig mange av disse firbente, og mange av dem har funnet veien til Moria. Kanskje fordi at her blir de godt tatt vare på?
“Inni meg skriker det et lydløst unnskyld.” – Monica Skilbrei
Per i dag bor det omtrent nøyaktig 10.000 mennesker innenfor piggtrådene til Moria. Kapasiteten er på 2.500. Vi forsøker å holde tritt med vår koordinator opp bakken. Vi smiler og hilser på alle vi møter på vår vei. Inni meg skriker det et lydløst unnskyld. Enkelte ganger blir jeg nesten i villrede, er jeg fortsatt i Europa? Jeg kjenner meg ikke igjen i det vi liker å kalle “Den siviliserte” delen i verden.
”Safe Zone” – et inngjerdet område innenfor leiren
Plutselig stopper koordinatoren vår opp foran en tung gitterdør, vi er fremme ved seksjon “Safe zone”. Innenfor disse gjerdene, altså et nytt inngjerdet område, bor det 72 mindreårige barn. Bak lås og slå. Alle er foreldreløse. Ifølge vår koordinator er yngstemann 1,5 år. Vi blir sluppet inn av en politimann. Vi har alle vester og ID kort på oss. Han ser hver og en av oss inn i øynene før vi blir sluppet inn. Det står alltid noen barn bak han som forsøker å komme seg ut. Det er hans jobb å holde dem inne. Jeg vet ikke når eller hvor ofte de blir sluppet ut. Vel innenfor denne porten kommer det plutselig masse barn springende mot oss, og roper i munnen på hverandre: “Hi my friend, how are you?”
Lek, omsorg og ”en stille stund”
Den første dagen tenkte jeg at, wow, dette blir et hektisk skift. Det ble i grunnen ikke det.
Da vi kom frem til vårt tildelte område, kastet barna seg over våre medbrakte kasser med leke saker og spill. Det de ønsket var en stille stund med voksne, og den nærhet vi kan gi dem. Tre dager senere har jeg fortsatt samme forståelse. Vi legger puslespill sammen, spiller ulike spill og legger vekt på trygghet og oppmerksomhet. Vi stiller ingen spørsmål og alt vi gjør er på barnas stille betingelser.
Selvsagt er ikke alle like introverte, noen trenger mer oppmerksomhet. Vi har, blant annet, en liten kar på ca. 6 år, som ikke klarer å sitte stille. Han gjør alt som står i denne spinkle lille kroppen sin makt, for å få oppmerksomhet. Inkludert det han ikke får lov til, som å klatre på taket, for eksempel. Når vi forsiktig forsøker å forklare han at dette ikke er greit, reagerer han slik: Han går ned i knestående, slår seg selv gjentatte ganger i kinnet, mens han brøler: ” PROBLEMS, ALWAYS PROBLEM”
Vi har en stor jobb med å få denne lille karen til å forstå at det ikke er HAN som er problemet!
En tung dag – nyheten om at en mindreårig gutt er drept
Det har vært en tung dag i dag. Vi våknet opp til nyheten om at en mindreårig gutt ble drept i går kveld, innenfor de såkalte trygge sonene, i Moria. To andre gutter ble også skadet, den ene kritisk. Vi har fryktet at noe slikt kunne skje. Når alle frivillige organisasjoner forlater Moria for kvelden, drar også de fleste fra politiet hjem. Tilbake sitter det en håndfull med politi, vakter og andre myndighetspersoner. Som tidligere fortalt er det nå 10.000 mennesker som er stuet sammen – som dyr, så er det rart det blir bråk av sånt?
Kan du forestille deg hvordan det er å leve slik?
Det er fortvilende når en ung gutt setter seg ved siden av meg og stille spør meg: “snakker du norsk?” Det er langt i fra første gang det har skjedd, og det gjør like vondt hver gang. Norge er det eneste landet som regner Afghanistan for et trygt land. Guttene er livredde for å bli sendt tilbake.
Gutten jeg møtte i forrige uke, rømte for første gang høsten 2015. Han kom seg til Norge og har flyttet rundt på mange ulike mottak. Til han fylte 18 år og ble sendt tilbake til Kabul. Der hadde han ingen som ventet på han, så han flyktet på nytt. Det å leve på flukt og i stadig redsel gjør noe med deg. Jeg har lært meg å forstå hvorfor disse guttene er så ivrige på å tegne, eller gjerne fargelegge. De forsøker å ta igjen noe av barndommen sin.
Dråpen i Havet jobber i Section A og B nå. I disse seksjonene bor det unge gutter som er alene, mellom 13 og 18 år. De bor i små containere, 20 stk. på hvert rom. Når vi kommer om kvelden er vi sammen i et lite oppholdsrom. Noen har lyst til å spille ulike spill, eller sparke fotball utenfor. Noen har lyst til å tegne og fargelegge sammen med en voksen person. I kveld legger jeg ved et bilde av litt av det guttene tegnet en kveld forrige uke. Jeg håper det kan være litt beskrivende på hva jeg forsøker å formidle.
Det var tungt å forlate Moria i kveld. Det har kommet flere båter de siste dagene, og de nyankomne må ligge utendørs. Da vi gikk nedover aleen lå det mennesker hele veien på rekke og rad. De hadde lagt seg for natten – på hvert sitt pledd, rett på asfalten. Som vår koordinator så beskrivende sa der vi gikk: “Det føles ut som om vi tramper gjennom soverommet til noen”
Nå går tankene mine til den unge gutten som mistet livet i går, og til hans bror, som nå er mutters alene.
Er det ikke snart på tide at vi våkner opp?