Nyheter og historier fra felt

Av Bjørn Gunnar Saltnes

Bjørn Gunnar er utdannet Cand.Paed (M.Ed), og har blant annet jobbet i Scandinavian University Press og Aschehoug. Etter at han ble pensjonist har han jobbet frivillig som menneskerettighetsobservatør og økumenisk akkompagnatør i Palestina. Han var frivillig i Nea Kavala i tre uker.

Det gikk fort å bli ristet sammen; gamliser og ungdommmer om hverandre, alle med et ønske om å være et bitte lite bidrag til å gjøre hverdagen levelig for de som har flyktet fra det som ikke har vært til å leve med og i. Tre dansker, tre nordmenn, to fra UK, to fra USA, en fra Sverige, en fra Spania, en fra Tyskland, en fra Sveits, – og Hamed fra Palestina. Danske Signe er koordinator og har prosjektansvaret for gruppa og har vært her en måneds tid. Hun får derfor dekket reiseutgiftene sine og får tilgang til en liten bil. Mat og opphold må hun betale selv. Alle andre dekker alt av utgifter selv. Likevel har denne frivilligheten åpenbart en sterk tiltrekningskraft. Jeg kjenner på en sterk glede over å møte så mange flotte ungdommer som lever ut sine idealer i flyktningevirkeligheten. Dråpen i Havet er en liten norsk organisasjon. Som A Drop in the Ocean har den i løpet av kort tid blitt kjent i svært mange land.

Leiren Nea Kavala ligger helt opp mot grensa til Makedonia, en times biltur nord for Thessaloniki. Leiren hadde kapasitet for 1500 flyktninger i UNHCR-telt, men akkurat nå bor det 512 flyktninger her, i såkalte ISOBOXer, små konteinere som ligner på arbeidsbrakker. 243 familier, 152 barn under 12.

Leiren ligger langs en gammel flystripe og drives av det greske militære.

For en som er vant til militært nærvær på Vestbredden, er soldatene nesten usynlige og bærer ikke våpen. Vi hilser gjennom vinduet i vaktrommet deres når vi kommer om morgenen og de skal føre pass-nummeret vårt inn i en protokoll. Vi ser også et par offiserer når det kommer nye flyktninger til leiren og de skal utstyres med lokalt ID-kort.

Driften av leiren er et samarbeid mellom det militære og en rekke organisasjoner, Dråpen i Havet er blant de aller minste, – og ferskeste. Det militære skaffer (militære) matforsyninger som for eksempel ris og kyllingbiter på isoporbrett med plastfolie over. Røde Kors/Røde Halvmåne og Redd Barna jobber med helse. En gresk avlegger av Leger uten grenser, Praksis, tilbyr psykososiale tjenester og terapi for voksne. En annen gresk organisasjon, Samaritan’s Purse har ansvar for vann og sanitær i leiren. De små og ferske organisasjonene har frivillige som jobber her i kortere tid, og navnene på organisasjonen avspeiler gjerne ungdommelig spontanitet, engasjement og mangel på selvhøytidelighet. En spansk organisasjon som driver skole og barnehage heter kort og godt: We are here! Enda løsere i snippen er kulturen hos en gjeng unge snekkere som hjelper flyktningene med å lage små tilbygg til standardkonteinerne, Get the Shit Done! Alle har de kommet for å bidra på sin måte til at flyktninger fra krig og sult skal få det litt bedre.

Rollen som Dråpen i Havet skal fylle er distribusjon av “non-food items, clothes, shoes, supplementary food and vegetable packs”. Allerede første dag blir vi kastet inn i det praktiske arbeidet. Vi kjører en times tid sørover til utkanten av Thessaloniki, til et lagerbygg hvor vi har tilgang til et lite skur hvor vi sorterer og pakker grønnsaker. Litt tidligere på morgenen har et annet team vært inne i selve byen og hentet dagens tildelte mengde på et engroslager. Grønnsakene er donert av en annen organisasjon og er stort sett tredje sortering eller dårligere. Vi pakker i store, grønne plastposer, og i litt mindre røde.

Hvor mye i hver står på en tavle ved sorteringsbordet. I dag pakker vi for tre ulike leire.

Spinaten tåler ikke mye og blir fort slimete. Vi river av det som kan brukes. Enheter på  600 og 200 gram blir veid opp og lagt fram som mål hvor mye som skal legges i hhv grønne og røde bager.

Etter pakkingen blir vi tatt med inn i hovedlageret, til et enormt berg med klær og sko av ytterst varierende kvalitet som er sendt til grasrotorganisasjonen som holder til her. Bildet er ment å skulle gi en ide om mengden av arbeidstimer som skal til for å sortere klær etter type, kjønn og størrelse og lagre disse slik at de kan finnes igjen. Organisasjonen har bedt om assistanse fra Dråpen i Havet, og vi trår selvfølgelig til!

Elsa, Grete og jeg er ganske slitne etter noen timers sjauing og sortering og når bilen kommer for å ta oss tilbake til Nea Kavala, kan vi se på hverandre og være enige om at vi har blitt tre dråper i et stort hav.

I neste bloggpost blir det mer om det spesifikke arbeidet Dråpen i Havet driver i Nea Kavala,- og om kurdisk nyttårsfeiring rundt et stort bål i leiren.