I månedsskiftet januar/februar reiste tre damer ned til Lesvos med dråpen i havet. Alle med ulik bakgrunn, alle tre helt ukjente for hverandre. Felles for oss alle er at vi har et brennende ønske om å hjelpe, og gjøre en forskjell. Alle tre kan med hånden på hjerte si at vi fikk gjort en forskjell for mange og at vi fikk være til hjelp. Dagene på Lesvos gikk fort og vi alle hadde forskjellige reaksjoner, men også like etter at vi kom hjem. Vi ønsker å sette fokus på dette. Tiden etter!
Av: Marit S. Kolstad, Kari Sunde og Annette Eiri Norevik
Marit:
Min avslutning startet allerede på øya når jeg leverte fra meg ID-kort og Vest. Dette hadde på tiden jeg var der nede blitt en del av identiteten min. Jeg var en «Dråpe». Når jeg la meg etter å ha gitt dette fra meg, følte jeg en tomhet, hvem var jeg nå?
Flyturen og ventingen på flyplassene var merkelig. Jeg satt med en slags vemmelse over å dra fra dette. Jeg møtte flere på turen som hadde reist ned og ikke klart å dratt hjem. De hadde vært her i ett år, to år, ja noen til og med snart tre år. Jeg fikk en forståelse for dette, for hadde jeg ikke hatt mann og barn som ventet på meg hjemme så vet jeg ikke om det hadde blitt så lett å dratt tilbake.
Jeg reiste rett på kurs, et interessant kurs, men jeg kunne like gjerne dratt rett hjem. Hodet var allerede fullt. Mange tema ble bagateller etter alt jeg hadde opplevd på Lesvos. Foll satt rundt meg under frokost og middag om sine problemer, deres liv. Jeg måtte prøve å bite i meg mine tanker om at «du vet ikke hvor godt du har det» for JEG kan ikke dømme andre, de har ikke sett det jeg har sett, for dem er problemet stort. Det kan jeg ikke ta fra dem.
Jeg kom hjem til mann og barn som hadde savnet meg, jeg hadde savnet dem også, men tankene mine gikk til Lesvos. Jeg får dårlig samvittighet for å ønske meg tilbake. Jeg vil jo selvsagt være med min mann og mine barn, men den følelsen av å gjøre en forskjell for noen er en følelse som gir meg masse energi og adrenalin. Jeg må bare få tenkt at jeg gjør en forskjell hjemme også, for min mann og for mine barn. De trenger meg også, men det kan ta litt tid å finne bryteren som tar meg fra den ene verden til den andre, samtidig er det viktig å ta med seg en del av inntrykkene fra Lesvos inn i hverdagen i Norge også. Jeg føler det også som en plikt i ettertid å formidle verden slik den er på Lesvos. Forklare at vi trengs, få flere til å hjelpe, enten hjemmefra eller ved å reise ned.
Jeg kommer nok ikke til å slutte å synes at mange plager og problemer er bagateller. Jeg har fått et annet syn på ting. Jeg har alltid visst at verden er full av urettferdighet og ondskap, men aldri har jeg sett frykten i hvitøyet før. Å være de første de møter etter å ha ofret livet til både seg selv og familien over havet, og det å se mennesker som bor i en overfylt leir der det ikke finnes mye menneskelige forhold gjør noe med enhver.
Jeg registrerer mennesker som roper «Me too» for å ha fått et klaps på rumpa, for all del, jeg støtter åpenhet rundt overgrep, men hva er et klaps på rumpa mot damene som legger seg på kvelden med bleie for å slippe å bli voldtatt når de går på do om natta? Jeg registrerer at folk har omgangssyke, de får i alle fall ligge i senga, varm og god til de blir friske, de blir friske, de har ingen arr etter kulehull eller knivstikk. Misforstå meg riktig, det er ikke godt å ligge med omgangssyke, ingen har rett til å klapse deg på rompa, men etter å ha vært på Lesvos blir det så lite i det store.
Jeg ville reist tilbake allerede neste måned om jeg hadde hatt mulighet, men jeg kommer tilbake, om ikke før neste år så kommer jeg, for krisen er ikke over og den vil heller ikke være over da. En liten del av hjerte mitt ligger igjen på Lesvos. Ikke bare i øya, men også i de mange menneskene jeg rakk å bli glad i. Jeg ligger ofte på kvelden å tenker «skal tro hvordan det går med han eller hun» jeg drømmer om at alle skal få et bedre liv. Jeg hadde en plan når jeg dro: i år skal jeg reise til Lesvos, neste år skal jeg reise til fastlandet i Hellas. Jeg har fremdeles i bakhodet at det var en god plan, men det å få komme tilbake å se et år etterpå, og kanskje møte igjen noen av menneskene tror jeg har blitt til en bedre plan.
Kari:
Allerede da jeg våknet med ett rykk avreisedagen var klumpen i magen og tårene i øynene. Jeg følte meg overhode ikke klar for å hjem, følte meg ikke ferdig. Ville ikke forlate alle jeg hadde rukket å bli glad i på kort tid, ville gjøre mer…
Det ble en lang reise hjem. Det var inderlig godt å treffe min datter, min kjæreste, min far, venner, kolleger og alle barna i barnehagen hvor jeg jobber. Tiden sammen med alle de er god, det er når jeg er alene tankene kommer. Bilder av syke barn jeg møtte dukker opp, hvordan skal de bli friske under de umenneskelige forholdene? Klumpen i magen er der stadig, kjenner frykten og håpløsheten til alle disse som flykter fra vondt til verre, kjenner kulden når jeg kan legge meg under dyna og vet at de i beste fall har ett pledd i den kalde vinternatten.
I etterkant av reisen legger jeg også mye mer merke til all klagingen over bagateller og jeg har lyst å skrike! Vi har det så altfor godt og allikevel finner man noe å klage på. Det føles tomt, jeg har ett inderlig savn, aldri før har jeg møtt så mye kjærlighet og varme fra mennesker jeg ikke kjenner, savner felleskapet med dråpene som jeg etter kort tid følte jeg hadde kjent hele livet. Savner smilene og varmen fra mennesker som ikke har noe og som blir takknemlig for så lite.
Det er en stor kontrast å lese kommentarer på nyhetsartikler, så mye hat, og jeg forstår ikke hvorfor? Hvordan kan man hate mennesker man aldri har møtt? Jeg er enda mer overbevist om at Norge må skifte kurs, i dag er vi på vei mot ett kaldere samfunn hvor «vi», etniske nordmenn, er viktigst og mest verdifulle. I likhet med Marit føler og ønsker jeg også å opplyse mennesker, og opplever også stor interesse fra venner og kjente som virkelig lytter. Vi trengs, og det i lang tid fremover. Håpet mitt ligger i den yngre generasjonen, som fremstår som mye mer opplyst og reflektert enn mange fra min egen generasjon.
Lesvos er i mine tanker store deler av dagene og kveldene, og jeg vet med sikkerhet at jeg kommer til å reise ned igjen. I mellomtiden vil jeg prøve å hjelpe så godt jeg kan hjemmefra, argumentere saklig mot mennesker som frykter og oppfordre andre til å hjelpe. Vi er en verden, vi er like mye verdt og vi må hjelpe.
Annette:
Kjensla den siste kvelden av opphaldet på Lesvos er umogleg å skildre. Vesten heng der på stolen ved den lille kjøkkenkroken min. Som vanleg har eg festa ID-skiltet mitt til vesten, slik at eg skal slippe å leite etter det når eg skal ut på patrulje kl. 03:00 om natta. Eg reiser meg for å plukke opp vesten for siste gong, berre at no skal eg ikkje ta vest eller kort på meg. Eg skal berre gå nokon få meter for å levere i frå meg dette som har vore ein viktig del av meg den siste veka. Vakta mi er over – for denne gong.
Attende på rommet finn eg ikkje roa. Det vert umogleg å sove. Tankane mine vil ikkje gje meg fred. Eg gler meg til å komme heim. Eg kvir meg til å reise. Eg kjenner meg ikkje ferdig. Eg skulle gjort meir.
Avreisedag. Tidleg morgon. Klokka er 07:00 presis og eg parkerer leigebilen min på flyplassen. Der står Kari og Marit, som har nattas siste skift, for å klemme meg og ynskje meg god reise heim. Desse to har vore med på gjere opphaldet mitt bra. Det har vore godt å ha støtte av dei andre Dråpene.
Inne på flyplassen kjenner eg dei fyrste tårene presse på. Her sitt eg og ventar på flyet mitt. Eg kan reise. Eg er fri. Eg er ikkje fengsla på denne øya. Kjensla av kor urettferdig dette er, er vond og brutal. Eg er fri i eigenskap av å være født i eit av verdas beste land. Eg er fri i eigenskap av å komme i frå eit land som er fritt. Eg kan, med mitt norske, raude pass, reise herifrå. Det kan ikkje dei! Dei er avhengige av at nokon trur på historia deira. At nokon skal gi dei dei rette stempla.
Kva anna er dette enn eit fengsel for dei? Eit fengsel som er betre enn alternativet dei kom frå.
Eg tenker attende til i haust då eg tok sonen min med på telttur. På natta kraup temperaturen ned mot 5 grader celsius. Eg låg der med ullklede i den varme dunsoveposen min og fraus medan eg tenkte at det var godt dette berre var for ei natt. Så latterleg! Her på Lesvos har det vore iskaldt dei siste nettene. 4,5 grader celsius, regn og bitande kald vind. Tru om dei har ullklede, dunpsoveposer og anna luksus dei som bur i telt i Moria. Eg tenker på borna. Sjuke, alle som ein. Eg tenker på babyen som surkla og gispa etter luft. Lev han no? Eg tenker på dei kalde barnehendene som eg varma mellom mine. Dei fire flyturane vert lange. Eg har rikeleg med tid til å tenke, og fleire gonger må eg skjule tårene som eg ikkje klarer å halde att. Eg burde ikkje dra. Eg kjenner meg ikkje ferdig. Eg skulle gjort meir!
Den fyrste tida heime har vore prega av dei same tankane som eg hadde på flyturen. Eg kjenner meg makteslaus på så mange måtar. Korleis kan eg få andre til å forstå? Kan dei forstå utan sjølv å ha vore der? Forstår dei at desse gummibåtane ikkje er fylt av lukkejegerar, heller tvert i mot, at dei er fylt med born? Korleis kan eg finne balansen mellom å «spreie bodskapen» og samtidig sørge for at venene mine ikkje sperrer øyrene og auga fordi dei vert lei?
Kvar dag sjekkar eg rapportane frå Aegan om det har vore båtar på sjøen denne natta. Kvar gong vert eg matt over kor mange born som er i desse båtane. Lukkejegerane. Borna.
Eg kjenner på sinne. Eg kjenner på frustrasjon. Korleis kan vi godta at verda skal være slik?
Eg veit at eg ikkje kan få alle til å forstå, men eg kan få nokon til å forstå. Eg veit at eg ikkje kan gjere kvardagen til alle god, men eg kan gjere den god for nokon. Eg veit at eg ikkje kan redde alle – men eg skal gjere mitt for å bidra der eg kan. Eg vil være ein dråpe i den store samanheng, og saman med dei andre dråpene vil eg gjere ein forskjell, om ikkje for alle, så for nokon.
Dette er våres skildringer om tiden etter, så lik, men samtidig så ulik. Det er tøft å komme tilbake, samtidig så verdt det. Det vil for de fleste være et liv før og etter Lesvos, men livet etter Lesvos vil bare gjøre oss til bedre, mer reflekterte mennesker.
Post a comment