Dråpen i Havet er tilbake i Moria flyktningleir med aktiviteter for enslige mindreårige. Vår koordinator Magnus Svensson beskriver her et følelsesmessig sterkt møte med barna som har manglet aktiviteter å gå til i flere uker, og forteller at det nå er enda flere barn som deltar på våre aktiviteter enn tidligere.
Tekst og foto: Magnus Svensson
Allerede på vei inn til Seksjon A, et av de avgrensede områdene der enslige mindreårige bor, ser jeg smilende tenåringer som står og venter på oss. Så fort vi har kommet innenfor gjerdet insisterer de på å bære de store tunge kassene våre fylt med brettspill, sportsutstyr og håndarbeidsrekvisita.
Den samme reaksjonen møter oss når vi går inn i Seksjon B. Barna lyser opp når de ser oss og hjelper ivrig til med å sette opp bord og stoler for de ulike kveldsaktivitetene som skal skje ute. En Frisbee flyr mellom hodene våre og det er et under at ingen blir truffet. Kveldens store attraksjon er imidlertid symaskinen vi har tatt med for at barna skal kunne fikse klærne sine, ordne litt på buksene og gjøre dem mer stilige. I likhet med tenåringer verden over, vil de gjerne se bra ut. Den gode stemningen sprer seg til tross for våre smittevernstiltak som krever munnbind, avstand og antibac. Utendørs har vi god plass, og aldri har et større antall barn deltatt på våre aktiviteter.
Under nedstengning og pandemi er det nøyaktig disse øyeblikkene jeg har savnet. Å se så mange av barna med et stor smil om munnen, se barn av ulike nasjonaliteter leke sammen, vente på tur foran høyttaleren vår for å spille favorittmusikken sin fra hjemlandet, er rett og slett rørende.
Jeg blir litt emosjonell, tar et skritt tilbake for å betrakte det hele litt på avstand. Jeg ser hvor lindrende aktivitetene er for dem. Jeg elsker å se barna leke i grupper og lære hverandre nye spill eller gjøre noen “magiske” triks. Vi har tatt med noen sjongleringskuler, og noen av barna lærer ganske raskt å sjonglere for deretter å gå stolt rundt i seksjonen for å vise sine nye ferdigheter eller lære bort sine nye triks til vennene sine.
Vi er så utrolig bevisst de konstante problemene og utfordringene barna som bor i Moria står overfor. Vi vet hva et liv i Moria gjør med deres mentale helse, der mange driver med selvskading og ofte oppstår det slåsskamper dem imellom. Og nå, fra her jeg står; å se et dusin unggutter sitte timevis i en meditativ tilstand over et tegneark eller lage makrame-armbånd, samtidig som de stolt viser frem resultatet og lærer vennene sine hvordan det skal gjøres, er hjertevarmende og gjør oss stolte av det vi gjør.
På vei med leker og spill til enslige mindreårige i Moria flyktningleir på Lesvos. Foto: Magnus Svensson
Å starte opp aktivitetene våre igjen med et veldig begrenset team, har vært både utfordrende og slitsomt. Men hver eneste gang vi går inn i leiren og møter de enslige mindreårige barna som bor i de ulike seksjonene, ser vi hverken utfordringene eller blir slitne. Det vi først og fremst innser er hvordan en enkelt, eller to i dette tilfellet, dråper kan ha en innvirkning, bidra med noe meningsfullt og gjøre en forskjell.
Men, som så ofte i Moria, situasjonen kan endre seg raskt. Fra et øyeblikk til en annet. En gruppe utenforstående tenåringer forstyrrer aktivitetene. De leter etter en slåsskamp. Barnas ansiktsuttrykk endrer seg, som mitt, lei av problemer og vil bare få være i fred, men ingen utfordrer den nye gruppen som snart mister interessen. Etter en liten stund klarer vi å få dem ut, men jeg merker at atmosfæren har endret seg. Plutselig er virkeligheten, livet og realitetene i leiren de hadde klart å legge bort for en liten stund, tilbake.
Vi pakker etter hvert sammen. En enda større gruppe enn tidligere, hjelper oss med å rydde opp og løfte møblene tilbake på plass. Mange spør forventningsfullt; kommer dere tilbake i morgen?
Utenfor, ved hovedinngangen til leiren har kloakksystemet flommet over, igjen, og hele veien foran porten er dekket av svart vann. Folk sitter fast på siden av veien, og de må gå gjennom vannet der avføringen flyter. En familie med en gammel dame i en rullestol ser seg om etter hjelp. Jeg fanger blikket til en mann som står ved siden av meg. Han utbryter:
“Så dette er Europa!”
Dråpen i Havet er nå endelig tilbake i Moria leir etter å ha vært ute på grunn av Covid-19. Oppstarten har gått over all forventning. Foto: Magnus Svensson