Siden 2015 har 6000 feltarbeidere fra 60 ulike land reist som frivillige med Dråpen i Havet. Disse frivillige er selve bærebjelken i vårt arbeid, og uten alle frivillige feltarbeidere hadde ikke Dråpen i Havet sitt arbeid vært mulig. Mens de fleste frivillige reiser alene, valgte Lars Bremnes å ta med hele familien. Sammen med kona Mari og de to barna deres reiste de til Hellas høsten 2018. Lars som frivillig koordinator, og Mari som frivillig i en periode utover å være fulltidsforelder og lærer for barna deres. Det skulle bli en opplevelse som ville prege hele familien langt utover de to og en halv månedene de oppholdt seg i Hellas. Teksten er tidligere publisert i Dråpen i Havet sin årsrapport 2018. Les hele årsrapporten her
Av: Vibeke Hoem, informasjonsmedarbeider i Dråpen i Havet
Med et sterkt ønske om å bidra
Det var absolutt ikke overaskende at Lars Bremnes skulle reise som frivillig med Dråpen i Havet for å bistå mennesker på flukt. For Lars har det bestandig vært viktig å ha en jobb der han kan hjelpe andre mennesker. De syv siste årene har han derfor jobbet med behandling av rusavhengige, og før det i asylmottak. Sammen med kona, Mari, deler de begge en frustrasjon over det de opplever som fremmedfrykt i Norge og andre europeiske land. Det måtte likevel en overbevisende kone til som selv hadde vokst opp i Afrika, og som hadde et ønske om å la barna oppleve noe lignende, før Lars tok det endelige steget. Etter nøye beregninger fra Lars om hvorvidt de hadde råd til å gjennomføre det, og etter å ha undersøkt mer om hva Dråpen i Havet var og jobbet med, hoppet de til slutt i det – alle fire.
–Vi reiste ned vel vitende om at vi ikke kom til å redde noen, og at kanskje den viktigste jobben var å komme tilbake til Norge og fortelle om forholdene. Til tross for at vi innimellom kjenner oss overmannet av håpløshet, kan vi etter snart to og en halv måned i Hellas, med trygghet si at vi ikke angrer i det hele tatt. Dette er en opplevelse som har farget oss på så mange måter, og som kommer til å prege livene våre videre, forteller de.
Sterke menneskemøter i felt
De valgte å reise til flyktningleiren Skaramangas, som er en av den største flyktningleiren i Hellas. Her bor det i dag ca. 2700 mennesker. Beboerne bor i containere, og har elektrisitet, vann og toalett. Dråpen i Havet organiserer en rekke aktiviteter som barneaktiviteter, syrom, mor- og barnsenter, verdig distribusjon av klær gjennom Drop Shop og engelskundervisning for beboerne. Lars jobbet som prosjekt- og frivilligkoordinator, noe som innebærer å koordinere prosjektene, sørge for at alt materiell og utstyr var tilstede, samt handle inn når det var nødvendig. I tillegg var han ansvarlig for koordinering og oppfølging av frivillige. Imens var kona Mari frivillig i en to-ukers periode, men hovedsakelig var hun lærer for barna deres.
Det er tydelig at feltoppholdet i flyktningleiren påvirket hele familien. –Det aller største inntrykket er det uten tvil enkeltmenneskene som har gitt, forteller Lars. Kona Mari forteller at –Lars har kommet spesielt nær flyktningene som er frivillige for Dråpen i
Havet, og lært de å kjenne, både som kolleger og venner.
For i flyktningleiren jobber frivillige fra Dråpen i Havet og beboere i leiren side om side.
–Dette er viktig fordi menneskene som bor i leirene etter hvert har blitt noen av våre viktigste menneskelige ressurser. De snakker språket. De kjenner kulturen. Dessuten er de tett på alt som skjer i leirene, også når vi ikke er der. Uten deres frivillige innsats hadde det vært vanskelig å nå ut med våre tjenester på en god måte, forteller Trude Jacobsen, Generalsekretær i Dråpen i Havet.
Med fokus på verdighet i arbeidet
Lars sin oppgave som ansvarlig for de frivillige i flyktningleiren innebar mange menneskemøter og hektiske dager i felt.
–Hver uke dro det noen, og hver uke kom det noen nye. Alle skulle gjennom en ”induction” der jeg fortalte om arbeidet, leiren og situasjonen til menneskene i leiren, og når de drar skal det også gjennomføres avslutningsintervju. Jeg fulgte også tett opp de flyktningene som jobber som frivillig for oss. Jobben som koordinator har vært utrolig spennende og lærerik, men også slitsom. Det er lange dager på jobb og mye ansvar.
Da moren til Mari kom på besøk til Athen, fikk Mari også muligheten til å jobbe to uker som frivillig i flyktningleiren der hun for det meste jobbet på mor- og barnsenteret. For kona Mari var det å jobbe så tett med mødre og barna deres den sterkeste opplevelsen.
–Som foreldre selv er det nok enda en dimensjon av følelser å kjenne på. Det er ikke få ganger i løpet av en dag vi tenker, hva hvis dette var mine barn, eller hva ville jeg gjort hvis familien min befant seg i denne situasjonen, forteller Mari Bremnes.
I deres arbeid har Lars og Mari vært opptatt av hvordan de forholder seg til menneskene som lever i flyktningleiren.
–En av de tingene vi har vært veldig bevisst på, er å jobbe på en måte som setter verdigheten deres i fokus, både med kroppsspråk og kommunikasjon, forteller Lars og Mari.
Viktigheten av å involvere barna
Etter at Maris arbeid var ferdig i leiren, har hun imidlertid fått bidratt på andre måter. Dråpen i Havet bistår også enkeltsaker, noe Mari fikk erfare.
–Det er ikke alle flyktninger som finner veien til en leir, og noen ganger er det snakk om små barn som trenger hjelp, forteller Mari.
Videreformidlet av en annen organisasjon, har Mari skaffet og levert klær og utstyr til barn på flukt. Barn ned i treårsalderen som er helt alene på sykehus. Disse turene har også barna våre fått bli med på, og det har vært sterke opplevelser for Mari, forteller Lars.
Besøkene til barn på sykehus er kun noe av det barna deres har vært med på under oppholdet i Athen, og det har vært viktig for dem at barna hele tiden har følt at de har vært en del av det foreldrene har vært der for å gjøre.
–Vi har valgt å være åpne med barna om alt vi har sett, hørt og opplevd. De har også fått bidra gjennom å være med å handle inn toalettsaker og levere det til barn, samt være med på å velge ut fire hundre meter stoff til syrommet i Skaramangas. Men mest av alt får de høre om menneskene vi møter. Morsomme historier, triste opplevelser og dagligdagse hendelser. Selv om de ikke kan bli med inn i leiren, vil vi at de også skal få bli kjent med menneskene som bor der og forstå at de er folk av alle typer og med alle bakgrunner, som har en ting felles, de ønsker et trygt og godt liv for seg og sine.
Ringvirkninger for hele familien
Det å reise på et opphold der humanitært arbeid står i fokus har fått nytteverdi langt utover familiens egne rammer. Barna har blant annet sendt reisebrev til klassen sin om det de opplever underveis, slik at flere får nytte av deres kunnskap.
–En del av skolearbeidet for barna i denne perioden har gått ut på å lære om andre kulturer, menneskerettigheter og om det å være på flukt. Samtidig har jo de også fått oppleve mye moro. De har vært rundt i de fleste kriker og kroker i Athen, vært på utallige museer og parker, vært på tivoli, og på sykehus for havskilpadder. Vi tror at barna har fått en verdifull opplevelse av å være en del av denne reisen, og vi håper at det vil prege verdier og valg de tar i fremtiden
Mange frivillige kommer hjem etter feltarbeid og forteller om frustrasjon, og en følelse av håpløshet etter å ha hjulpet mennesker i en krevende situasjon. En slik frustrasjon har Mari og Lars også kjent på
–I det daglige dreier det seg om frustrasjon rettet mot et system som ikke på noen måte er rustet for å takle det omfanget av mennesker som har kommet seg over grensen til Hellas, men til syvende og sist er det en mye mer dyptgripende frustrasjon over Norge og andre europeiske land som vender ryggen til både Hellas og millioner av mennesker på flukt.
For å øke bevisstheten om forholdene og alvoret i det som skjer i Hellas og landene rundt, har Mari gjennom hele oppholdet skrevet oppdateringer som hun har delt på sosiale medier.
–Selv om Skaramangas er kjent for å være en av de beste leirene i Hellas, og det er klart at ved første syn så kan den minne om en mennesketom bobil-park. Men etterhvert som man ser enkeltskjebnene, er det lite som kan dekke over at det å leve i en flyktningleir, ikke er et godt liv. I tillegg til å bestandig mangle noe, er de fleste prisgitt støtte og bistand fra organisasjoner som Dråpen i Havet, forteller Mari.
–De frivillige feltarbeiderne i Dråpen i Havet står helt sentralt i dette arbeidet, og deres bidrag er betydningsfullt på flere områder, mener Trude Jacobsen.
–Hele den operative delen av vår organisasjon er blitt til takket være gode ideer og initiativ fra frivillige feltarbeidere. De er også våre viktigste rekrutterer for nye feltarbeidere og støttespillere. Vi ønsker å spille på mangfoldet blant feltarbeiderne, fordi vi ser at de tar med seg viktig førstehåndskunnskap om situasjonen for mennesker på flukt tilbake til sine hjemland og sine nettverk. Det er viktig at verden vet, sier Trude Jacobsen.
For Lars, Mari og deres to barn har oppholdet bidratt til å påvirke deres liv på mange områder. Deres tanker går nå tilbake til menneskene i leiren, der fortsatt mange lever under uverdige forhold.
–Vi håper inderlig at vi en dag møter igjen noen av de menneskene vi traff i Hellas på gata i Norge, og at de da har fått sjansen til å skape seg et verdig liv, avslutter Mari og Lars.
Bli frivillig feltarbeider? Les mer om å være frivillig i felt her og om våre lokasjoner og vårt arbeid i felt her