Følg med i Dråpen i Havets adventskalender fra Chios, som lar dere bli kjent med 24 flotte historier fra flyktningleiren vi jobber i. Med denne kalenderen ønsker vi å gi dere et innblikk i hvem menneskene på flukt er, og hver dag presenteres en ny historie.
13.desember : Hussame
Skrevet av Kristin Sørsdal, oversatt av Anne Herlofson. Foto: Nickie Mariager-Lam
Et brudd på Genève-konvensjonene
Stående i støvet, eller sittende på vaklevorne stålbenker eller gående opp og ned langsmed rader av UNHCR-logo telt. Eller stående i kø – én kø for mat, én kø for sko, én kø for en jakke, én kø for et intervju, én kø for toalett, én kø for dusj, én kø for legen, én kø for et nytt teppe – det var ikke slik Hussame, en universitetslektor fra Syria, hadde planlagt å leve sitt liv når han klarte å unnslippe krigen og nå kom til Europa.
Hussame er i slutten av førtiårene og snakker perfekt engelsk. Han har en master i engelsk litteratur og har undervist studenter i mange år hjemme. Jeg møtte ham for noen dager siden fordi jeg var ivrig etter å lære arabisk og han virket som den perfekte lærer. Men sannsynligvis vurderte han min arabisk som så begrenset at han foretrakk å diskutere politikk på engelsk. Han fortalte meg at andre frivillige fra Dråpen i Havet hadde bedt ham om å fortelle sin historie, og han hadde alltid avvist dette. Jeg spurte derfor om han kunne fortelle meg hvorfor og hva han mener er det viktigste temaet vi bør snakke om akkurat nå.
“Ja”, sa han, “men da må du kalle meg Hussame, ikke mitt virkelige navn, og du må skrive bedre engelsk enn du snakker arabisk”.
Han sa det med et smil i øynene, og jeg lovte å gjøre mitt beste.
Vi står ved siden av den hvite Médecins du Monde lastebilen som nettopp kom inn Souda Camp. Barna i sine åpne sandaler løper omkring rundt oss, leker med en ball, eller tigger frivillige om å få sitte på skuldrene deres. De har ikke en barnehage å gå til og kan sannsynligvis knapt huske hva en vanlig skolehverdag er.
Hussame vil at jeg skal ta en god titt på de vilkårene folk som ham selv er tvunget til å leve i.
“Flyktninglitteratur, kanskje det vil bli en ny sjanger for europeiske lesere. Selvfølgelig er det viktig, men akkurat nå er det å nedtegne våre erfaringer ikke den viktigste saken. Min historie er ikke viktig. Hva som er viktig er dette:
Europa har signert Genève konvensjonene og protokoller. Europa kaller seg et demokratisk kontinent som respekterer menneskerettighetene. Hvert land i Europa har signert Flyktningkonvensjonen av 1951. Hvorfor? ”
Han ser på meg med spørrende øyne:
“Hvorfor signere alle disse avtalene når de ikke blir respektert?
Hvorfor si at man respekterer menneskerettigheter når det er opplagt at man bryter dem?
Europa lar oss leve her, fanget på en øy, og gir oss ikke noe annet alternativ enn å vente, vente, vente. Som om vi ikke er virkelige mennesker. Og vet du hvordan dette gjør meg til å føle? Jeg føler meg som en byrde. Hver morgen må jeg stå i kø for å få mat, hver ettermiddag, hver kveld. Jeg er lærer. Jeg har hatt et langt arbeidsliv som en universitetslektor. Jeg ønsker å bruke min kompetanse. Jeg ønsker å gjøre noe. Jeg vil ikke bare bli fôret.
Dette var det aller største sjokket for meg”, forteller han.
”Hva da?” spør jeg.
”To become marooned here on the island.”
Marooned ? Strandet?
Jeg ser opp på ham fra notatblokken min. Jeg forstår ikke uttrykket han bruker. Han ser ut som en mild lærer, med et respektabelt, nybarbert ansikt, disse rolige alvorlige øynene, den korte hårklippen og den stilige grå vinterjakken. Han forklarer tålmodig:
“Som om jeg er strandet på en øy, Langt borte fra den siviliserte verden.”
Aha.
“Vi trodde vi var på vei det Europa vi leser om i bøkene. Et Europa med en lang historie med politisk tankegods, som har utviklet seg fra middelalderen og til et sted der rasjonelle prinsipper om brorskap, likhet og frihet utgjorde fyrtårns lyktene.”
Og?
“Og i stedet er vi anholdt her som frilufts fanger. Vi holdes her fordi Hellas ikke ønsker å la oss gå”.
Er ikke problemet litt mer komplisert?
“Ja, selvfølgelig er det det, men mye av dette har med penger å gjøre. For hver registrerte flyktning mottar de greske myndighetene penger fra EU. Dette er en flyktning business.”
Jeg ser på ham igjen. Jeg vet ikke om jeg er helt enig, men jeg la ham fortsette.
“Det jeg vet, sier han, er at dette livet her, for oss alle, både unge menn som startet kampen i går, enten de er fra Palestina, Afghanistan, Algerie eller et annet sted, og for familiene – mødrene , fedre, barn – er en skjebne verre enn døden “.
Og han legger til:
“For meg er det som om jeg flyktet fra døden, bare for å møte døden. Som om jeg rømt fra stekepanne og falt inn i varmen. ”
Han ser seg rundt og peker på menneskene som sitter på benker eller stående i grupper, venter på flyktning bussen – bussen med skitne vinduer som frakter folk mellom Chios to flyktningleire – og sier igjen at det mest sjokkerende av alt er at alt dette skjer i Europa.
Post a comment